Stemning

No er det haust. Ute har dei siste plommene falt frå treet i nabohagen, så vi kan ikkje gå på slang meir. Dagane er kortare, men samstundes lengre fordi eg har meir å gjere enn før. Eg kjenner att kjensla av å ha fri - og den har eg ikkje opplevd på lenge. Inne er det lekser å gjere, bøker å lese og ting å glede seg til. Eg er ikkje åleine, eg kjem aldri til å bli åleine igjen, sjølv om du er langt vekke og eg kjenner det i magemusklane om kvelden når eg veit du ikkje skal sove ilag med meg.

Men tida går fort. Ho flyg avgårde, som ein rosa fykehest fylt med helium. Og eg har det veldig kjekt. Eg finn fram stearinlysa mine igjen, sett på plata med Rudolf Nilsen og går hausten i møte. Eg går han i møte med eit nytt og spanande yrkesval, ein eg vil dele livet mitt med og store planar for framtida. For framtida, ho er fantastisk. Vi skal lage revolusjon, veit du, og snart er det sumar igjen. Hausten går, og vi blir klokare for kvar gong vi trekk pusten. Trekk pusten du og, og kjenn kor fint det er å leve. Og eg kan supplere med ein av verdas finaste kjærleikssonger. Den oppsummerar lengsle og savn. Det kan ikkje seiast betre.

Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær —
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt... Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om —
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det Iille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.

Rudolf Nilsen: "Jeg hadde tenkt"

Dette er byggfag.

Her kunne eg ha lagt ut eit bilete av ein slapp gjeng sekstenåringar foran kvar sin pc, medan læraren ikkje får bileteframsynaren (kanonen, ju neim it) til å virke.

Dei gode sitatane ramlar frå alle kantar:
"Kan vi få fri?" "Eg vil gå heim!" "Nei, eg må sjekke om det er nokre andre ledige rom." Haba haba.

Dette er framtida mi. Berre synd eg ikkje har eit kamera til å forevige augeblikket.

Ja, eg kjeder meg på jobb.

Eg skal på fest i kveld. Eg hadde tatt på meg desse klærne om eg hadde hatt råd til dei. Ironisk nok hadde eg framleis sett ut som ein hippiejævel. Eg ER ein hippiejævel. Faen.

Ja, eg er klissete.

Som dykk alle veit har eg verdas beste kjæreste. Han er høg og mørk, lagar verdas beste lasagne og liker å springe naken i skauen. Han er kommunist, ein ganske lur ein også, og sender blomer til meg sånn at eg blir mo i rana.
Han er målmann, kan ikkje lukeparkere (påstår han sjølv) og eiger en primus. Han held rundt meg når eg har det vanskeleg, har ingen problem med å vere med på festival og sykler til jobben. Han er kort sagt verdas beste mann å vere ilag med. På berre fire månader har han klart å bli ein eg planlegg livet mitt med, ein eg glatt reiser ti timar med buss i veka for å liggje inntil om natta, ein det berre blir betre og betre å vere ilag med...kort sagt, eg har aldri vore så forelska i nokon før. På ekte, liksom.

Og du veit når du får ein jævla bra overraskelse? Også får du noko som er enda betre? Det er litt sånn med Kjetil. Eg fekk nemleg denne (pluss ein sånn fin og god parfyme) i bursdagspresang av han:

Første skuledag

Eg har byrja på VG1 Bygg- og anleggsteknikk på Årstad. Dette er kva første skuledag har gitt meg (med kommentarar i kursiv):

Eit årstrinn med 105 elevar, derav seks jenter.
Eg høyrde ei historie om ei jente som gjekk med skjørt på første skuledag på byggfag på Årstad. Ho hadde visst blitt seksuelt trakassert.


Eit laminert kort med ordensreglementet til skulen min til å ha i sekken.
"Hm... eg lurar på om mobbing er lov? Eller om det er lov å ha med seg våpen? Vent, eg kan jo berre sjekke reglementet eg har i sekken! For eit bra tiltak!"

Ein klasse kor den eine fyren skal delta i VM i handbak.
Og han likte å skru i garasjen.


Ei klokkeklar overtyding om at den norske skulen ikkje er gratis. Sjøl om det står i loven at den er det.
Kan nevne at vi faktisk må betale for skolebeviset. Kva i HELSIKE?

Eit behov for vernesko.
Jau, eg må kjøpe dei sjølv.

Og teiknebrett.
Ditto.

Noko å gjere på kvar dag.
Eg må faktisk byrja å stå opp før tolv. Oh lord.

Eit nærmare forhold til "It's learning".
Piss meg i øyret. Itsbørning.


Ein fullstendig gratis PC.
Ein fullstendig gratis PC eg må betale 1000 kroner for å ha i eit år, for så å betale 500 for å få beholde den resten av livet. Whatevskies, eg får sikkert bruk for den.


Ellers gleder eg meg faktisk til å byrje på skulen på skikkeleg. Sjølv om det ikkje høyrest sånn ut!

Tyske ferieflørtar og andre skumle ting

Eit ordtak eg har bite meg merke i i det siste, er det velkjende og godt brukte (?) "Tyske ferieflørtar kjem aldri aleine". Eg har hatt ein del fritid denne sommaren, og har fulgt med på den grusomme "Arboga-tragedien". Og eg kan ikkje for det, men det kjem ei snikande kjensle og prikkar meg i nakken. Eg skal seia det beint fram:

Eg har hatt ein tysk ferieflørt. Eg har møtt ein mørk tyskar på ei strand i Danmark og ikkje følt noko særleg. Men kva veit vel eg om kva han følte? Kva faen veit eg om det? Kanskje han er der ute no, vonbroten og sint, med ei utriven dagbokside med ein sangtekst av Sissel Kyrkjebø i lomma? Eg kjenner eg blir litt nevrotisk av det her. Kanskje han har søkt seg studieplass ved høgskulen på Stord, berre for å komme nærmare. Kanskje han googlar namnet til både meg og kjærasten min akkurat no for tohundreogfjortande gong, og kanskje han har fødd mitt barn og adoptert det vekk...eller kanskje det berre er eg som har for mykje fritid.

Kanskje det hadde vore kjekt å treffe han igjen. Eg tenkte meg jo til Berlin i haustferien. Men eg veit ikkje om eg tør lenger. For som sagt, tyske ferieflørtar er noko ein skal passe seg for.


DEI ANDRE SKUMLE TINGA

På ein festival like utfor Bergen no i helga (eg vil ikkje sei kor, det her frikar meg totalt ut) blei eg psykisk antasta av eit såkalla klarsynt kvinnfolk frå det sentrale austlandet. Eg er inspirert av ein viss irriterande sommarhit (sommarslag? hæ?) når eg skal fortelje om denne dama. Og eg har tenkt å tene meg rik på den til neste år. Berre høyr;

Vi møttes på ein festival
Du smilte og lo men du var faen meg gal
Ville vite alt om kor eg vaks opp
visste ikkje når du skulle si stopp

Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer

Du strauk meg på kinnet og tok ikkje nei for et nei
hvis du va virkelig synsk ville du skjønt at eg va lei
Du sa du kunne se kor gammel sjela mi va
det eineste eg hørte va blablabla!

Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer

Neste års sommarhit, folkens. Eg berre seier det! :D

Fortellinger fra galehuset

Jeg kunne ha skrevet en morsom tekst om å være innlagt på psykiatrisk, men jeg klarer det ikke. Det var ikke så veldig gøy. Jeg løste kryssord til solen gikk ned, jeg ble vekket av ordene "hei, Lone! Du må våkne! Vi skal ta en blodprøve av deg!" (for de som ikke veit det; jeg har en ekstrem fobi for sprøyter.), jeg ble fratatt mobiltelefonen og hallusinerte meg i søvn ved hjelp av innsovingstabletter. Nesten som hjemme, men bare nesten.

Jeg har tidligere skrevet om å ville dø, og har mange ganger forsont meg med at jeg har gått gjennom en depresjon, overlevd og blitt sterkere og tøffere og bedre. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, veldig, veldig lenge, og har fått verdens beste kjæreste (noko som minnar meg på at dette burde vere på nynorsk. Sorry for å skuffa deg Kjetil, eg er ein opportunist av verste klasse.).

Sommerferien til "vanlige folk" begynner, og byen jeg bor i blir plutselig helt stille. Alle reiser bort. Det er ingen møter å gå på eller aksjoner å arrangere. Mine største bekymringer er hvorvidt folk får med seg sommerrutene på bussene i byen og om jeg finner støvsugerposer i kjelleren eller ikke. Mitt løse sosiale nettverk blir enda løsere, og jeg er mye alene. Litt for alene.

Dette skjer: Jeg blir fysisk dårlig og urolig, og lurer på om jeg enten er gravid eller holder på å få skikkelig influensa. Jeg blir distrè, rastløs og kvalm. Alle musklene mine spenner seg og jeg svetter i hendene. Om nettene sover jeg ikke. Kroppen min er så trøtt, så trøtt, men inne i hodet kverner tanker om alt og ingenting. Jeg kjenner energien boble i armer og bein, men klarer ikke å gjøre noe fordet. Hode og kropp føles fjernt fra hverandre.

Det går noen dager og netter. Jeg får ikke ro. Om natten må jeg be kjæresten min om å holde seg våken til jeg har sovnet. Jeg vil plutselig dø igjen. Disse tankene og idèene er så konkrete, så skumle og så levende. Jeg ligger og lurer på hvorvidt jeg skader meg eller ikke hvis jeg hopper ut av vinduet i andre etasje og hvilken vei jeg skal kutte pulsåra for at prosessen skal ta kortest tid.

Det er skummelt, trist og grusomt å ha det sånn. Og jeg blir sint. Jeg blir så utrolig sint, for jeg var ikke forberedt på dette, jeg så det ikke komme og jeg vil ikke ha det sånn! Jeg har vært nede i et svart hull før, og jeg er ikke interessert i å være der mer!

Jeg oppsøker en legevakt kvelden før kjæresten min reiser. Jeg får en akuttime hos lege dagen etterpå, og går hjem til de tryggeste armene det går an å ligge i. Dagen derpå klarer jeg ikke å forlate poliklinikken. Jeg klarer ikke å gå hjem til meg selv og tankene mine. Det ender med at de legger meg inn på den psykiatriske akuttavdelingen i Sandviken.

Den første kvelden er helt grusom. Jeg får ikke ta med noen personlige eiendeler. De fratar meg mobiltelefonen, nøkler og bankkort (hva tror de jeg skal jeg med kortene? Spise de?). De sjekker lommene mine og tar en blodprøve. Alle vegger er hvite og av betong. Foran TVn i stua er det skuddsikkert glass. Jeg vil hjem.

Jeg får besøk utpå kvelden, og blir noe roligere. Ellinor kommer med sin myke stemme (du vet at du høres ut som en roman, ikke sant? En GOD roman?) og blomster, og vi deler galgenhumor, historier fra livet og noen timer. Ellinor vet, og det er så godt. Jeg sover faktisk godt den natten.

Jeg gruer meg til frokost den andre dagen. Hvem er de andre? Er de farlige? Vil jeg klare å sitte ved bordet med dem? Jeg er jo frisk, jeg vil spise frokosten min hjemme.

Det går bra (altså, tatt i betraktning sted og humør). Jeg snakker med både demente sjømenn og nervøse damer som ser ut som kunst- og håndtverkslærere det har klikket for. Alle ser normale ut, og alle er triste. Alle er her frivillig bortsett fra en. Han spiser aldri, han bare røyker, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Og han har en t-skjorte det står "boob control" på. Jessda.

Jeg føler meg litt bedre av å være med de andre. Den Sosialt Ansvarlige i meg dukker plutselig opp, og jeg får en instinktiv trang til å underholde de andre med galgenhumor og en positiv innstilling. Noen må jo smile. Pleierne gjør det ikke, de ville bare blitt sett på som hyklerske idioter. Jeg kan smile og ta folk i hånden, og etterpå er jeg kjempesliten. Jeg kan ikke være trist foran andre folk!

Jeg reiser til byen og spiser en is med Sofie i solen. Jeg får reise hjem og hente mine personlige eiendeler, og de sjekker dem ikke når jeg kommer tilbake.

Om kvelden får jeg ikke sove, men er for trøtt til å lese. Jeg får en innsovningspille som "skal virke kjapt og kort", så jeg ikke skal få noen hangover dagen derpå. Det er det verste jeg har vært med på. Pillen får meg til å hallusinere, og jeg griner i søvne og har det kjipt. Jeg blir påmint mine desperate forsøk mot søvnløshet på videregående, som vanligvis bestod av seks Paracet. Det gav meg aldri noe mer enn hjertebank og vondt i magen.

Dagen etterpå våkner jeg, like trøtt som kvelden før. Jeg har litt angst for å forlate alle menneskene, men jeg følger med Sofie til byen, så jeg er ikke alene. Vi ligger hele dagen på Nordnes, bader, slikker sol (for et merkelig uttrykk!) og nyter livet så godt det lar seg gjøre. Jeg er hjemme på perm, og dagen etter blir jeg skrevet ut. Er jeg frisk nå?


Nei. Jeg er ganske forvirret, rastløs og tom på innsiden. Jeg takler ikke alle sosiale situasjoner og blir fort sliten hvis du ikke lytter til hva jeg har å si. Jeg sover dårlig og tenker ikke klart. Jeg fullfører ikke halvparten av setningene mine og klarer ikke å lese sammenhengende tekster. Jeg er distrè og utmattet. Jeg har alle symptomene på en klassisk depresjon, og er sjukemeldt fram til fredag 11.07.

Jeg vil ikke dø. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe å ønske det igjen. Det er ingen måte å takle det på. Jeg vil tilbake til livet, jeg er utålmodig og spent, for jeg vet hvor bra det kan være. Jeg lover å kjempe hardt for å komme over denne kneika. Jeg har klart det før og jeg skal klare det igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene og at folk vil hjelpe meg. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.

Jeg må bare sitte stille og lukte litt på blomstene først. Det er det eneste jeg klarer akkurat nå.