Enda en!

Jepp, enda en blogg fra mitt uttømmelige univers jeg kaller Kreativiteten. Og nå er det ikke hvilken som helst blogg jeg produserer heller, men faktisk en egen blogg for mine rim og dikt hvor man kan hente inspirasjon/stjele fra arkivet. Bloggen har ikke fått et eget navn ennå, så kom gjerne med forslag!

Så jeg introduserer herved med friskt mot, vett i pannen og stål i bein og vanter:

rimelighetensgrenser.blogspot.com - årets må ha! Julegavetips! Og så videre!

Gi meg en link og en kommentar, så kan vi snakkes på flyet.

Rotete om revolusjon

Jeg skreiv i det forrige innlegget at jeg ville skrive litt om revolusjon, og jeg har tenkt og tenkt hvordan jeg skulle "angripe" emnet. Samtidig som jeg har tenkt på det, har jeg blitt litt nyforelsket i Rudolf Nilsens dikt om arbeiderklassens kamp på tidlig nittenhundretall i Norge. Jeg har lest en del bøker om kampen i etterkrigstida og hørt innledninger om SUF (ml)- og AKP-bevegelsens kamper gjennom søttitallet og fram til idag. Man kan kanskje si at emnet har angrepet meg?

Det jeg sitter igjen med nå - for jeg gidder faktisk ikke å legge ut om de tekniske sidene ved å gjennomføre en revolusjon - eller argumentene for/mot - for det hadde tatt metervis med bloggpapir. Det jeg vil snakke om er hvordan denne utrolige følelsen kjennes, denne følelsen av at det virkelig er noe å kjempe for. Følelsen av at det faktisk ikke er menneskene som er kjipe, men systemet. At det er mulig å forandre verden.

Samtidig blir jeg fylt med avmakt. Det er en jævla stor oppgave en tar på seg når man erkjenner at man ikke tror på systemet, tror på en bedre verden og tror på menneskenes evne til å forandre. Man må tro ufattelig hardt hvis man ikke vil synke sammen i knærne av oppgitthet. Og man må stå alle diskusjoner ut. Ikke gi seg og vite at om vi bare er mange nok...

Ikke kan man legge fra seg disse tankene når man kommer hjem og er under dyna heller, fordi de er så altoppslukende og altomfattende. De handler om alt hva vi foretar oss i livet, alle valgene vi tar og alle våre sorger og gleder. Det er vanskelig, selv om det er stort. Nettopp derfor er det kanskje vanskelig?

Men vi har håpet. Og troa. Og kjærligheten. Og hatet. Så vi gir aldri opp. Bare spør Rudolf Nilsen:

Løfte

Vi som intet eier
men som skapte alt,
bygget skip og veier
og grov gull og salt -

Vi som møtte nøden
i den svarte by
med et håp om døden
hvert et morgengry -

Vi som intet lærte
uten biblens bud,
hvor det hat vi nærte
kaltes synd mot gud -

Vi som avlet unger
for å se dem dø,
dø i krig og hunger,
for ære eller brød -

Engang skal vi hevne.
Ennu gir vi tål.
Herd din unge evne,
så den blir som stål.

Fra heia og vika og kysten og byen og...

Siden jeg ikke alltid har like mye å gjøre på jobb, har jeg idag benytta sjansen til å tråle hele Norges lokalaviser på nett. Og tro meg, det er mange av dem. Ikke spør meg hvorfor, men jeg har en merkelig trang til å oppleve alle Norges små steder, enten det er Svelgen (hvor et tvillingpar nettopp ble født i en bil mellom Svelgen og mer kjente Førde) eller Kattfjord.
Kall meg gjerne nerd, men jeg har altså samla opp ei lokalavis fra hvert fylke - altså nitten stykker - hvor du kan kikke innom og få med deg nyheter fra det ganske land fra steder du definitivt aldri har hørt om, men som alle tilsammen utgjør landet vi bor i . Hurra for 17.mai liksom.

Neste innlegg skal handle om revolusjon. Bare for å nevne det!

Det går på rim - med ost og prim (og politikk)

Siden jeg er i så kultivert humør, skal jeg blogge et vers/en sang på rim om noe som opprører meg. Saken er at på min lokale busstasjon har noen idealistiske sjeler laget en utstilling om Gandhis liv og lære. Kjeeeempeflott. Budskap: Freden må starte inne i oss selv. Kjeeeempeflott. Men hva med å presentere utstillinga i Det Hvite Hus? Hæææ?

Jeg er ikke uenig, det er ikke det
når du sier at freden må komme innenfra et sted
Men jeg blir litt deppa, rett og slett
sjøl om jeg veit at du har helt rett
Og jeg lytter til det du har å si
for du var en klok mann, kjære Gandhi
Men det er noen som ikke vil høre
inn det ene og ut det andre øret
De som har sjansen til å forandre
de store gutta på toppen, det er de andre
som må ta til etterretning det du sa
om at fred og kjærleik vil folket ha
For det er når vi er sammen at det kan nytte
sammen er vi den neven vi må knytte
ikke for å slå/ men for å få de til å høre
at nå er det nok, det er noe vi må gjøre
Og jeg skriver disse vers i frustrasjon
over å ikke føle at jeg kjemper for rett visjon
Men jeg har lært og jeg har forstått
at selv om livet er hardt og rått
så kan man ikke kjempe alle kampene for seg selv
for vi kjemper sammen for hverandres ve og vel
Vi er mange der ute, det har jeg sett
Det ulmer i grasrota, rett og slett
Bolivia, Venezuela, Burma og Chile
Det er opprør som får meg til å tvile
på kapitalens overlevelsesevne
Vi ser at systemet holder på å revne
For et samla folk kan aldri trampest ned
Det var det jeg skulle si, det får bli med det.

Jess. Mitt bidrag til å kultivere politikken. For i dag, kamerater!

Tanker på en søndag

Vi i Raudt snakker mye om at vi er opptatt av kultur og at folk skal få lov til å disponere fritida si slik som en vil. I helga på Raudt Hordalands høstkonferanse i Nordheimsund hadde vi en innleder som snakka om HVORFOR disse tingene er så viktige. Jeg husker ikke akkurat nå hva han heter til etternavn, men han svarer når man sier Roger. Han er bosatt på Radøy, er billedkunstner, og fortalte at laget deres der ikke fungerer som et vanlig politisk lokallag, men som en "felles kulturfront".

Anyway. Jeg har i det siste halve året tenkt som så at det med kultur og kunst ikke er særlig rasjonelt og at det er uforenlig med tanken om å drive politisk arbeid. Den første påstanden har jeg forsåvidt rett i; det er ikke særlig fornuftig å bare skulle spille teater, musikk eller male bilder 24 timer i døgnet. Ikke hvis vi tenker på at samfunnet må gå rundt og at vi må overleve. Men det innlederen snakket om, var forskjellen på de instinktive og de rasjonelle mekanismene i hjernen vår. Det vi opplever som rasjonelt, er tankene og handlingene vi har og gjør for å være "lydige overfor systemet" - for å bruke innlederens egne ord. Et eksempel er at jeg egentlig skulle ønske at jeg kunne reise jorda rundt og bare tøyse og tulle, eller å spille teater fordi jeg syns det er gøy. Men tanker som disse slår jeg fra meg fordi de ikke oppleves som rasjonelle, eller sagt med litt enklere ord; det virker vanskelig å skulle gjøre det siden man ikke direkte tjener penger for å overleve hvis man gjør sånne ting. Slik jeg har forstått det, så dreier de instinktive behovene/ideene seg om følelser.

Jeg og Anna, min flotte partikollega, holdt en liten oppvisning med "praktisk" kultur, type teatersport og sang. Vi spilte begge av en sang hver som betyr mye for hver og en av oss, og som har "vekket oss" politisk. Ofte er det nettopp en sang eller et bilde som får mennesker til å ha lyst til å forandre verden - fordi man faktisk føler noe noe når man blir presentert for bilder og musikk i motsetning til å lese en tekst om de fattige barna i Afrika. Musikk og andre former for kunst er et internasjonalt språk. En rytme er en rytme uansett nasjonalitet. Et smil er et smil uansett verdensdel. Ganske banale greier altså, men det er jo ikke mindre viktig for det. Det jeg har tenkt litt på er hvordan det systematisk arbeides for å holde opprøret nede ved å nettopp fortelle sånne som oss som gjerne vil "kaste bort livet" på å gjøre ting vi faktisk liker.

Dette er noe som automatisk knytter saken til fenomenet fremmedgjøring. Jeg har filosofert litt over dette i det siste, og har endt opp med å stille (meg selv?) en del spørsmål. Jeg lurer foreksempel på hvorfor vi først bruker hele barndommen og ungdomstida på å lære et yrke, for så å jobbe åtte timer dagen i førti år med det - og underveis lærer vi at vi ikke skal tenke på disse åtte timene resten av døgnet. Vi skal slappe av, ikke blande jobb og fritid, ta vare på oss selv... Hvor ligger fornuften og rasjonaliteten i dette? Hvor er logikken? Et annet spørsmål som har dukket opp handler om kropp og selvbilde. Hvorfor kan man ikke bare akseptere seg selv som man er? Hvorfor mener jeg at mitt utseende ikke er bra nok til å gå naken sammen med andre mennesker, for å sette det litt på spissen? Når ble det naturlige stygt?

Jeg kunne stilt en mengde spørsmål om disse tingene, men jeg veit jo egentlig svaret. Noen tjener penger på meningene mine. Enkelt og greit.

Men tilbake til det med kultur/politikk. Jeg mener det er utrolig viktig hvis man skal klare å vekke folk, for å si det på den måten, å legge følelser i budskapet vårt. Da nytter det ikke med stiliserte nettsteder eller logoer som skaper distanse til hele greia gjennom ekstrem bruk av ironi og kjedelige/flashy farger. Vi må appellere til folks følelser. Hvis man blir redd for sin egen reaksjon på en film eller et bilde sier det litt om hvor langt fremmedgjøringa har kommet.

Det er en grunn til at jeg er så engasjert i dette. Det høres utrolig oppblåst ut å si at jeg er blitt vekket, men det føles jo sånn av og til. Jeg kjenner engasjementet, sinnet, hatet og ikke minst gleden over å vite at jeg faktisk kan forandre verden. Ikke aleine, sjølsagt, men sammen med alle kameratene mine.