onsdag 21. november 2007

Rotete om revolusjon

Jeg skreiv i det forrige innlegget at jeg ville skrive litt om revolusjon, og jeg har tenkt og tenkt hvordan jeg skulle "angripe" emnet. Samtidig som jeg har tenkt på det, har jeg blitt litt nyforelsket i Rudolf Nilsens dikt om arbeiderklassens kamp på tidlig nittenhundretall i Norge. Jeg har lest en del bøker om kampen i etterkrigstida og hørt innledninger om SUF (ml)- og AKP-bevegelsens kamper gjennom søttitallet og fram til idag. Man kan kanskje si at emnet har angrepet meg?
Det jeg sitter igjen med nå - for jeg gidder faktisk ikke å legge ut om de tekniske sidene ved å gjennomføre en revolusjon - eller argumentene for/mot - for det hadde tatt metervis med bloggpapir. Det jeg vil snakke om er hvordan denne utrolige følelsen kjennes, denne følelsen av at det virkelig er noe å kjempe for. Følelsen av at det faktisk ikke er menneskene som er kjipe, men systemet. At det er mulig å forandre verden.
Samtidig blir jeg fylt med avmakt. Det er en jævla stor oppgave en tar på seg når man erkjenner at man ikke tror på systemet, tror på en bedre verden og tror på menneskenes evne til å forandre. Man må tro ufattelig hardt hvis man ikke vil synke sammen i knærne av oppgitthet. Og man må stå alle diskusjoner ut. Ikke gi seg og vite at om vi bare er mange nok...
Ikke kan man legge fra seg disse tankene når man kommer hjem og er under dyna heller, fordi de er så altoppslukende og altomfattende. De handler om alt hva vi foretar oss i livet, alle valgene vi tar og alle våre sorger og gleder. Det er vanskelig, selv om det er stort. Nettopp derfor er det kanskje vanskelig?
Men vi har håpet. Og troa. Og kjærligheten. Og hatet. Så vi gir aldri opp. Bare spør Rudolf Nilsen:
Løfte
Vi som intet eier
men som skapte alt,
bygget skip og veier
og grov gull og salt -

Vi som møtte nøden
i den svarte by
med et håp om døden
hvert et morgengry -

Vi som intet lærte
uten biblens bud,
hvor det hat vi nærte
kaltes synd mot gud -

Vi som avlet unger
for å se dem dø,
dø i krig og hunger,
for ære eller brød -

Engang skal vi hevne.
Ennu gir vi tål.
Herd din unge evne,
så den blir som stål.

6 kommentarer:

Sofie sa...

Hei:) Synes du har fattet mye av essensen fra innledningen på tirsdag, nemlig følelsen, og viktigheten av revolusjon og kommunisme. Astrid Olsen var skikkelig kul.

Har forresten avtalt med Katarina at hun skal holde inneledning om feministisk popkultur før juleferien, og om porno etter juleferien. Tror begge deler kan kan bli veldig bra ;) Og inviter den anonyme superfeministen på begge innledningene, så hun kan få litt inspirasjon til bloggen sin. Også må hun komme på kjerringamotstrømmenkurs i januar, men det har hun kanskje allerede hørt om...

Engeline sa...

Åh. Er så glad i Rudolf Nilsen, jeg.

Du har platen med diktene hans innspilt, ikke sant? "på steingrunn", fra syttitallet en gang? Hvis ikke må du gi meg beskjed, så skal det kopieres ulovlig til deg. Veldig, veldig vakre melodier til de vakreste norske diktene. Og Løfte er selvsagt med.

VALK sa...

Sofie:
Ja, jeg var og er kraftig inspirert av Astrid. Hun er så utrolig fantastisk!
Og den hårete armhulen er som vanlig anonym, men jeg skal nok klare å overbringe Katarinas budskap til henne ;)

Engeline:
Ja, den har en selvskreven plass i platesamlinga, klart det! Og en av mine andre favoritter på plata er den som jeg aldri husker tittelen på, men som handler (seff) om å kjempe for arbeiderklassen...med tanke og sang og gevær!

Engeline sa...

Med tanke og sang og gevær! En av historiens flotteste linjer.

I julen synes jeg vi skal treffes og spille Rudolf sammen, som en motvekt til Rudolf med nesen. Du er i Bergen rundt juletider, ikke sant? I hvert fall deler av tiden? *si ja, si ja, si ja!*

Ane sa...

BLOGG BLOGG BLOGG MEIR!

VALK sa...

Ja, klart vi gjør det, Engeline! Jeg reiser hjem den 21. desember og blir borte til over nyttår. Kommer du hjem før det? Så kan vi drikke gløgg med mandler og rosiner og høre på Rudolf!

Ane: JA JA JA VEEEL!