lørdag 15. november 2008

Eit brev

Kjære, kjære Lånekassen.
Nokon gonger tek eg meg sjølv i å tenke at det er bra du finst. Det er fint å få pengar for å gå på skule, sjølv om det er for lite til å betale husleiga på eit dyrt internat kor eg må bu for å kunne gå på skulen midt i skauen i Indre Troms. Det er fint å ha råd til både husleige, mat OG øl når ein endeleg har skaffa seg den deltidsjobben ein må ha i dag viss ein skal klare seg på hybel tre hundre kroner og mange reisetimar heimefrå. Og når ein etter lang betenkningstid, la oss sei eit år ca, bestemmer seg for å byrja på nytt, ta nokre fag på vidaregåande som kan hende ledar fram til eit fagbrev, då er det kjekt med pengar på kontoen så ein kan overleve som tjueåring utan å måtte bli forsørga av mamma, slekt og vener. I tillegg til deltidsjobben, sjølvsagt. Kva hadde eg vel gjort utan den? Ja, gjett. Eg hadde ikkje overlevd lenge på skulebenken uten den deltidsjobben, skal eg seie deg. For du, kjære Lånekasse, uansett kor bra det var meint at du skulle bli, har sidan slutten av august bevist for meg kor utruleg dårleg det står til. Byrjar du å bli gammal og utdatert? Er det kanskje løysinger i det systemet du er - som ikkje funker?

Du presterar å svare omtrent dette i det fyrste svaret eg fekk på søknaden min om lån og stipend:

Du får ingenting. Bustadsadressa di er feil.

Eg hadde gløymt å oppgi at eg ikkje lenger bur med foreldra mine. Det har eg ikkje gjort sidan eg var seksten. Neivel. I tillegg kom beskjeden i posten, med svart skrift på kvitt papir, med eit fullstendig uleselig språk. Eg måtte ringe deg og høyre kva du eigentleg meinte. Og sitje eit kvarter i telefonkø.

Jaujau, tenkte eg. Då får eg vel berre søke på nytt då. Det gjorde eg, og venta i vekesvis i spenning. Og vekesvis ja, det kan eg love deg, når det var hamdsamingstid på åtte veker. Eg fekk til slutt svar, og kunne med glede lese at fyrste utbetaling kom til å vere på bortimot atten tusen. "Hurra", tenkte eg. "Eg er rik! Eg kan legge framtidsplanar! Eg treng ny jakke! Eg kan ete noko anna enn brødskiver til middag kvar dag!". Og eg venta tolmodig på pengane som aldri kom. Eg venta og eg venta.

I går fekk eg eit brev i posten frå deg, Lånekassen. Der stod det, sjølvsagt utforma sånn at eg ikkje skjønte kva du meinte, at du hadde motteke eit brev frå meg 24.oktober, at søknaden min var behandla på nytt og at eg kunne hente gjeldsbrevet på skulen om ei til to veker. Eg ringte deg i dag og fekk snakke med ein kundebehandlar som på kav bergensdialekt kunne forklare at jaudå, dei hadde motteke brev frå skulen som forklarte at eg berre var deltidselev - og at eg difor ikkje hadde rett på dei pengane eg i utgangspunktet skulle få. Så eg fekk fjorten tusen i staden for tjueein, slik det stod i det forrige brevet.

Eg heldt på å byrja å grina. I morgon er det femtande november. Halve skuleåret har snart gått, og eg lurar på korleis ein klarar å rote så mykje med ting. Eller, ikkje med ting, med FOLK. For det er folk denne treigheten går utover. Eg har heldigvis hatt flaks. Eg har hatt deltidsjobb, eg har hatt foreldre som har hjulpet meg gjennom dei vanskeligste tidene, og eg verken røyker eller snuser. Men eg er framleis tjue år og skal liksom klare meg sjølv snart. Og korleis skal ein klare det når det systemet som skal gje vidaregåande elevar og andre studentar noko å leve av, sidan utdanning liksom skal vere gratis i Noreg, ikkje fungerar i praksis? Og korleis skal ein klara seg sjølv når ein ikkje får innvilga lån sidan foreldra mine har for god råd? Skal dei fø på meg til eg blir førti?

Eg veit ikkje eg, Lånekassen, men det er noko som ikkje stemmer heilt med deg. Du er gull verdt for folk som bur heime, som blir forsørga av foreldra sine og for dei med god råd og oppsparte midlar. Men kva med oss andre? Har ikkje vi like stor rett på ei utdanning som alle andre? Kva er det eigentleg som skjer?


Oppgitt helsing
Vidaregåande elev - langt heimefrå

15 kommentarer:

Anonym sa...

Ja, verden er ikke enkel. Vi ønsker at undommene våre skal klare seg sjøl. Men... slik som systemet er bygd opp så kommer noen som til kort.Alle må ha mat, ta bussen, ha nye klær av og til, reise hjem til sitt hjemsted. Vi må forandre dette system.

Ane sa...

opprør mot systemet og alt. hva er det neste, skal du blir kommunist, lixm?
:) du er bra, og du fortjener mange penger.

Sofie sa...

Det var kosligere med kos-kommentarer :-)

Anonym sa...

Og HER skal jeg slenge tilbake det du skriv til meg når jeg sa at jeg var fattig:

DU ER IKKE FATTIG NÅR DU DRIKKER ØL TRE GANGER I UKA.

burn.

Men ja, jeg skjønner deg så altfor godt. Hver gang jeg henger med mine working friends som drar in 20 000 + i måneden roper jeg ut "VEL, æ invistere i UTDANNINGA MI" ... som antageligvis kommer til å gi meg samme lønn som de har når jeg er ferdig. heeerlige heeerlige dager.

Anonym sa...

oi. nå innså jeg at jeg wainer.
Jeg klager ikke, altså. Å være student er digg.

Murat sa...

Vi burde starte folkekrig mot lånekassen.

Murat sa...

Jeg syntes du ser ganske stilig ut ved siden av Terje og Torstein.

Murat sa...

Det må jo bety at hvis det som ikke skal skje skjer - så blir du vara på stortinget..

Det betyr at du må flytte til stygge Oslo. ..

VALK sa...

Eller så kan Stortinget fløtte tel Bergen. Og hey, hørt om pendling?

Murat sa...

Bra,

du trengs her i Bergen ;)

VALK sa...

Ja. Eller på Stord. Eg føle at eg trengs på Stord også. Iafall om eg får meg læreplass der til sommern :)

Murat sa...

Stord?

Det bor det jo bare bønder!

VALK sa...

En gang frå bygda, alltid frå bygda. Dessuten bor det en veldig fin mann der. :D

Kjetil sa...

Bønder for faen. Eg veit ikkje om mange kommunar som har færre bønder enn Stord. :-D

VALK sa...

Berre vent til vi får starta det småbruket, Kjetil :D