tirsdag 23. september 2008

Stemning

No er det haust. Ute har dei siste plommene falt frå treet i nabohagen, så vi kan ikkje gå på slang meir. Dagane er kortare, men samstundes lengre fordi eg har meir å gjere enn før. Eg kjenner att kjensla av å ha fri - og den har eg ikkje opplevd på lenge. Inne er det lekser å gjere, bøker å lese og ting å glede seg til. Eg er ikkje åleine, eg kjem aldri til å bli åleine igjen, sjølv om du er langt vekke og eg kjenner det i magemusklane om kvelden når eg veit du ikkje skal sove ilag med meg.

Men tida går fort. Ho flyg avgårde, som ein rosa fykehest fylt med helium. Og eg har det veldig kjekt. Eg finn fram stearinlysa mine igjen, sett på plata med Rudolf Nilsen og går hausten i møte. Eg går han i møte med eit nytt og spanande yrkesval, ein eg vil dele livet mitt med og store planar for framtida. For framtida, ho er fantastisk. Vi skal lage revolusjon, veit du, og snart er det sumar igjen. Hausten går, og vi blir klokare for kvar gong vi trekk pusten. Trekk pusten du og, og kjenn kor fint det er å leve. Og eg kan supplere med ein av verdas finaste kjærleikssonger. Den oppsummerar lengsle og savn. Det kan ikkje seiast betre.

Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær —
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt... Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om —
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det Iille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.

Rudolf Nilsen: "Jeg hadde tenkt"

10 kommentarer:

Sunniva Innstrand sa...

så po(t)etisk. minner meg om et av mine nå er det høst-innlegg for et par høster siden. sött

Heidi the lady sa...

... og irritasjonen bare spreeer seg når jeg hører at alle andre har det så mye kosligere enn meg just nu.

Bare VENT til i oktober, da skal jeg også skrive et poetisk høstinnlegg om kjærlighet og rosa heliumballonger.
Akkurat nå funker ikke sånt, fordi alt jeg tenker på er å reise til frankrike, bare for å kunne pisse på grava til Roland Barthes.

Anonym sa...

Gjør det! Forfatteren er tross alt steindød, ikke sant?

Jeg tror egentlig jeg liker Roland Barthes. Han er i hvert fall veldig nyttig, og en kan vinkle teoriene hans på så mange artige vis, som nå nettopp.

VALK sa...

Eg er ikkje steindau. Berre så dykk veit det. Ellinor, du må blogge!

Og heliumballongen fantes i røynda, og det var ein fykehest.

Engeline sa...

Du er ikke steindød! Langt i fra, du er spillevende og veldig deilig. Med heliumsballonger, fykehester og alt. (Hva er en fykehest?)

Men! Roland Barthes er steindød, og det passer ham godt. Hans hovedarbeid handlet nemlig akkurat om det; forfatteren er død! (vi snakker verdensberømt litteraturteori her, og svada på sitt beste. Jeg elsker litteraturteori, og mr. Roland også. Jeg er sær. Jeg tror Heidi skal ha en eksamen i litteraturteori. Bare vent, Heidi, for etter eksamen blir du nesten bestevenn med dem alle.)

Jeg kan ikke holde fingrene av fatet når noen lager nydelige referanser til faget mitt.

Engeline sa...

Og jeg har blogget, som du vet.

VALK sa...

Eg trur Heidi er ex.facked. Høhø. Og ein fykehest er ein hest som fyker. Prøv å sett den tanken ut i livet.

Kjetil sa...

http://en.wikipedia.org/wiki/Pegasus

Engeline sa...

Pegasus!

Jeg har pegasus rundt halsen, visste du det, Kjetil? Du kan til og med lese hvordan den havnet der, hvis du leter etter en magisk mann på bloggen min. Wikipedia er så bra.

VALK sa...

Her skjer det tydeligvis ting.