Om å ville dø

Såh. La oss for en gangs skyld være litt personlige.

En person jeg setter veldig høyt har blitt lagt inn på en psykiatrisk klinikk. Jeg har ikke satt meg inn i alle problemene denne personen har, men jeg er glad for at hun nå får hjelp til å takle tingene. Verden har bruk for henne. Vi har ikke råd til å miste et så vakkert menneske.

Jeg ligger våken lenge i min egen seng og får ikke sove, denne nydelige aprilkvelden. Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt, lyder fra fugler jeg ikke har hørt siden jeg flyttet til Bergen i august. Det er vår, det er bar asfalt og vi reiser oss langsomt fra dvalen vi har vært i så lenge. Ja, det føles sånn. Og det er verdens herligste følelse.
Men fuglene kvitrer akkurat litt for høyt til at jeg får nattero, og jeg prøver en gammel medisin som jeg innbiller meg at alltid fungerte før. Jeg finner fram min seks år gamle discman (ikke at jeg trenger å lete veldig lenge), somler meg gjennom platesamlingen og finner det jeg leter etter. Jeg legger meg tilrette i sengen igjen, sliten etter dagens herjinger, innstilt på å bli dysset i søvn av Ane Bruns fløyelsmjuke stemme og rolige melodier.

Jeg får ikke sove. Jeg tenker på venninnen min som er innlagt på psykiatrisk. Som vil dø. Som gir så mye liv til alle rundt seg at hun ikke har noe igjen til seg selv. Og jeg lar tankene fare, tre, fire år tilbake, kanskje, og skjønner at jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å ville dø.

For det er ikke så veldig vanskelig å være deprimert. Det er ikke en veldig komplisert måte å forholde seg til livet på. Jeg husker et par setninger jeg pleide å si til folk jeg snakket med på den tiden, folk som fikk betalt for å hjelpe meg, og folk som ikke ville at jeg skulle dø;

Jeg skulle ønske jeg bare hadde brukket benet. Da ville smerten vært mye enklere å se for andre.
Og
Jeg har et hull inni meg. Det er et svart hull som eter meg opp innenfra.

Det begynte vel i jula i 2004. Jeg var så uendelig sliten. Jeg kom hjem etter å ha flyttet bort for å gå på skole, og forventningene var enorme. Det endte med at jeg lå på sofaen i fjorten dager og ikke orket å gjøre noe annet enn å kjefte litt på lillebroren min med ADHD og å bekymre meg over smerter i brystet, tsunamien i Asia og om jeg hadde gjort det riktige valget på videregående. Ikke særlig store ting, altså.
I januar 2005 dro jeg til legen. Jeg var så redd for de smertene - for de forsvant ikke. Inne hos den stakkars turnuslegen brøt jeg sammen. Jeg gråt mine tapre tårer, og fikk en resept på muskelavslappende midler og en psykologitime på kjøpet.
Uka etter dro jeg til psykologen, men var blitt så vant med å være "sliten" at verken jeg eller psykologen (som aldri forsto noe som helst) så hvor ting bar hen.

Dagen etter svelget jeg hele eska med medisinen fra legen og en hel del smertestillende. Jeg var desperat. Jeg gjennomførte stuntet på dagtid, innelåst på mitt eget internatrom, overbevist om at noen ville finne meg på den daglige runden personalet hadde. Jeg gråt og ville bli reddet. Eller dø.
Ingen fant meg. Jeg skrev et brev til mamma som forklarte hele situasjonen, og sa at jeg trengte hjelp. I påskeferien ble alle kort lagt på bordet, og ballen begynte å rulle. Jeg var innom BUP, PPT og hele lefsa. Men jeg ville bare dø.

Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde tanker om å henge meg selv i garasjen. At smertestillende var noe jeg forbandt med døden. De ble selvsagt redde og lærte seg å gjemme tabletter og å følge med på hvor jeg var. Jeg husker at livet var ei overfladisk smørje, at jeg ofte ikke klarte å stå opp og gå på skolen fordi jeg ikke klarte å holde maska. På alle elevsamtaler ble jeg fortalt at jeg var et positivt tilskudd til en bra klasse og at jeg var en humørfylt person som spredte glede hvor enn jeg kom. Jeg trodde dem ikke.
Jeg tenkte ofte at alle de som var lykkelige umulig kunne være i kontakt med seg selv. Jeg husker at jeg aldri kunne forestille meg å være en del av et større fellesskap siden jeg var så utafor meg sjøl. Jeg husker min første sommerleir med Rød Ungdom - kanskje den beste opplevelsen gjennom hele depresjonen - ei uke hvor jeg traff folk jeg likte og som trodde det samme som meg. Men som ikke så meg. Jeg var jo bare et bunnløst hull allikevel. Et bunnløst hull som ville dø.
Jeg husker lange dager aleine på en liten, trist hybel, og netter som var enda lengre. Jeg husker mine første erfaringer med alkohol som alltid endte med grining og sjøldestruktivhet. Når jeg drakk kom all dritten fram, all kvalmen og alle tankene man ikke kan si høyt på dagtid. Jeg er ingenting verdt, jeg er bare et problem for verden og dere har absolutt ikke bruk for meg.

Jeg unner ingen den følelsen. Jeg unner ingen å ville dø.

Historien er så utrolig lang. Jeg brukte nesten tre år på å lære meg å like meg selv for den jeg var. Jeg brukte tre år på å komme meg ut av grøfta, klare å stå opp om mårran og på å innse at alle mennesker er fantastiske for noen. At verden har bruk for meg.

Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg holdt ut. Hvorfor jeg ikke bare hang meg i garasjen ei mørk vinternatt eller samlet opp nok smertestillende. Jeg lurer litt på det selv også i blant, nå, ikke fordi jeg har det forjævlig, men fordi jeg faktisk hadde det forjævlig da.
Det handler om å vite at uansett hva som skjer, så elsker foreldrene dine deg. Det handler om å vite at det kommer en dag i morgen, at ting hele tida blir bedre, at det er så mye man ikke har sett, så mange man ikke har møtt, så mye musikk man ikke har hørt og så mye mat man ikke har smakt. Det handler om å se rundt neste sving og å vite at alt blir bedre.

For meg tok det jævlig lang tid. Jeg har levd i snart tjue år. I tre av dem har jeg ønsket å dø. Det er for mye, og jeg unner ingen å ha det sånn. Men hvis man først er i en slik situasjon er det godt å ha noe å trøste seg med. Det er derfor jeg liker Ane Brun så godt. Denne er til deg, Ida.

I fell down in that hole again
I am a lump of jelly
I am a dead fish

I look up at the blue sky
Aand I know that it's just
A temporary dive

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun

Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun