mandag 8. desember 2008
Næmmen...
...er de her ENDA? Beinrangelbloggen pakka saman pikkpakket sitt i natt og reiste sin veg, nærmare bestemt til www.skranglebein.wordpress.com. Så no kan dykk ha det så godt om vi ikkje sjåast igjen!
søndag 7. desember 2008
Something completely different
Kom over denne flotte førjulssaka frå Voss. Kjipt med dei derre muslimane som ikkje vil ha juleutstilling i vindauget på lokalet dei tilfeldigvis brukte som moskè. Godt at nokon klarar å kjempe for å ivareta dei norske, fine tradisjonane. Det går jo ikkje an å ha gjentrukne gardiner foran vindauget på eit butikklokale på denne tida av året! Nei, har du høyrt!
Ein laurdag i desember
Opp seinare enn du hadde tenkt, du burde ha stått opp tidlegare, no er heile helga øydelagt fordi du ikkje klarar å ein gong prestere å stå opp når du skal, herregud, kor mislykka går det an å bli. Opp og ut i det kalde veret. Du stressar uten grunn, det er jo laurdag, ro deg ned, jente! Du blir stressa av å tenke på at du stressar sjølv om du ikkje må, tenk om dei merkar at noko er gale med deg, ja tenk om, kva då?
Inni deg har noko snørt seg fast, du får ikkje puste og du klarar i alle fall ikkje å snakke. Dei du er med ser rart på deg og lurar på kvifor du berre snakkar i halve setninger. Korleis veit du at det er det dei tenkar? Jo, for du kan sjå det i auga deiras. Du klarar ikkje å sei ordet, du veit kva det er som skjer med kroppen din, først i dag klarte du å sette ord på det. Du plar ikkje vere ute blant folk når du har det sånn, du plar ligge under ei mørk dyne og grine og tenke på at livet ikkje er noko verdt. Og dette er takka for å forsøke å sosialisere seg. Hjerne og kropp kommuniserar ikkje, du går inn i ein butikk fylt av folk som er like sveitte som deg, kva skal vi her spør ho du er med og du klarar ikkje svare. Ja, kva skal du her? Var det ikkje berre ein idiotisk idè, eit tullate påfunn? Du kjenner rødmen i kinnene, du klarar ikkje å snakke, du stammar som ein idiot og du tenker at du må ha ein hittil uoppdaga hjerneskade.
Du sit ved eit kafèbord og er livredd for at det skal vere noko gale med kroppen din siden sist du tok av deg jakken. Du tør ikkje gå på do, enda mindre gå bort til kassa og kjøpe kaffi, så du får nokon andre til å gjere det. Og tenk om dei byrjar å spørre om vanskelege ting, tenk om du mistar kontrollen over situasjonen og dei byrjar å le av deg. Du slappar litt meir av etter kvart, men du må bort til kassa ein gong allikevel, og det er tungt. Tenk om du mister begge kaffikoppane på golvet? Tenk om du snubler i den ungen som spring rundt? Då kjem du heilt sikkert til å byrja å grine, og du kjenner at du eigentleg hadde hatt lyst til å grine, og alt det rekk du å tenke før du er borte ved bordet igjen. Du pratar som ein foss for å halde ting i gong, vi må ikkje stoppe, eg kan ikkje stoppe no, men herregud, dei kan jo tru at eg er hyperaktiv sånn som eg held på tenker du og held kjeft ei lita stund.
Du får mat på bordet framføre deg, og du anar ikkje kor du skal byrje. Oliven, har eg bestilt oliven, herregud, eg likar jo ikkje det ein gong, i alle fall ikkje på nokon annan måte enn ein intellektuell ein, og du seier høgt at du liker oliven og tvingar i deg to. Du klarar sjølvsagt ikkje å spise all maten, tenk om dei ler av deg fordi du er så småspist og du pressar inn ein bit salat til. Armane dine funkar liksom ikkje, du får ikkje samla nok mat på gaffelen og du kjenner du blir varm og raud i kinna igjen. Dei andre er ferdige for lengst og du føler deg som eit veldig lite menneske i ein altfor stor kropp. Det går ikkje lenger tenker du, du kan ikkje leve sånn, eg er jo full av bekymringar for små tulleting når eg heller skulle bekymra meg for damene i Kongo som blir valdtekne og dessutan burde eg ha delt ut aviser i dag. Du kjenner den dårlege samvittigheten vekse i munnen saman med den siste olivenen du vil ete i heile ditt liv.
Du kjenner på ordet du plutseleg kom på og visste at det er sanninga, du har angst. Angst er ordet, og du har aldri brukt det i ein sånn samanheng før. Du har angst for sprøyter, for biler som ikkje vil stoppe, for å ikkje få betalt husleiga, sånne ting, men det er ikkje det same. Du sit på kafè med to mennesker du elsker og du har angst for å vere til. For å ikkje få til det der med å vere kul og hyggjeleg og artig eller å få noko ut av livet. Du er livredd for å puste feil, ha rar kroppsbeherskelse og å snakke for mye om deg sjølv. Du veit godt at du gjer alle desse tinga, og allikevel er du ute i verda, og det er ikkje logisk i det heile tatt. Angsten gjer vondt, heile kroppen din gjer vondt og du er eit vandrande Flaxlodd utan gevinst.
Inni deg har noko snørt seg fast, du får ikkje puste og du klarar i alle fall ikkje å snakke. Dei du er med ser rart på deg og lurar på kvifor du berre snakkar i halve setninger. Korleis veit du at det er det dei tenkar? Jo, for du kan sjå det i auga deiras. Du klarar ikkje å sei ordet, du veit kva det er som skjer med kroppen din, først i dag klarte du å sette ord på det. Du plar ikkje vere ute blant folk når du har det sånn, du plar ligge under ei mørk dyne og grine og tenke på at livet ikkje er noko verdt. Og dette er takka for å forsøke å sosialisere seg. Hjerne og kropp kommuniserar ikkje, du går inn i ein butikk fylt av folk som er like sveitte som deg, kva skal vi her spør ho du er med og du klarar ikkje svare. Ja, kva skal du her? Var det ikkje berre ein idiotisk idè, eit tullate påfunn? Du kjenner rødmen i kinnene, du klarar ikkje å snakke, du stammar som ein idiot og du tenker at du må ha ein hittil uoppdaga hjerneskade.
Du sit ved eit kafèbord og er livredd for at det skal vere noko gale med kroppen din siden sist du tok av deg jakken. Du tør ikkje gå på do, enda mindre gå bort til kassa og kjøpe kaffi, så du får nokon andre til å gjere det. Og tenk om dei byrjar å spørre om vanskelege ting, tenk om du mistar kontrollen over situasjonen og dei byrjar å le av deg. Du slappar litt meir av etter kvart, men du må bort til kassa ein gong allikevel, og det er tungt. Tenk om du mister begge kaffikoppane på golvet? Tenk om du snubler i den ungen som spring rundt? Då kjem du heilt sikkert til å byrja å grine, og du kjenner at du eigentleg hadde hatt lyst til å grine, og alt det rekk du å tenke før du er borte ved bordet igjen. Du pratar som ein foss for å halde ting i gong, vi må ikkje stoppe, eg kan ikkje stoppe no, men herregud, dei kan jo tru at eg er hyperaktiv sånn som eg held på tenker du og held kjeft ei lita stund.
Du får mat på bordet framføre deg, og du anar ikkje kor du skal byrje. Oliven, har eg bestilt oliven, herregud, eg likar jo ikkje det ein gong, i alle fall ikkje på nokon annan måte enn ein intellektuell ein, og du seier høgt at du liker oliven og tvingar i deg to. Du klarar sjølvsagt ikkje å spise all maten, tenk om dei ler av deg fordi du er så småspist og du pressar inn ein bit salat til. Armane dine funkar liksom ikkje, du får ikkje samla nok mat på gaffelen og du kjenner du blir varm og raud i kinna igjen. Dei andre er ferdige for lengst og du føler deg som eit veldig lite menneske i ein altfor stor kropp. Det går ikkje lenger tenker du, du kan ikkje leve sånn, eg er jo full av bekymringar for små tulleting når eg heller skulle bekymra meg for damene i Kongo som blir valdtekne og dessutan burde eg ha delt ut aviser i dag. Du kjenner den dårlege samvittigheten vekse i munnen saman med den siste olivenen du vil ete i heile ditt liv.
Du kjenner på ordet du plutseleg kom på og visste at det er sanninga, du har angst. Angst er ordet, og du har aldri brukt det i ein sånn samanheng før. Du har angst for sprøyter, for biler som ikkje vil stoppe, for å ikkje få betalt husleiga, sånne ting, men det er ikkje det same. Du sit på kafè med to mennesker du elsker og du har angst for å vere til. For å ikkje få til det der med å vere kul og hyggjeleg og artig eller å få noko ut av livet. Du er livredd for å puste feil, ha rar kroppsbeherskelse og å snakke for mye om deg sjølv. Du veit godt at du gjer alle desse tinga, og allikevel er du ute i verda, og det er ikkje logisk i det heile tatt. Angsten gjer vondt, heile kroppen din gjer vondt og du er eit vandrande Flaxlodd utan gevinst.
tirsdag 2. desember 2008
Eg spør fordi eg ikkje veit om noko anna
Du byrja i klassen vår i haust, samstundes som resten av oss. Du var høg og hengslate og sløv i blikket. Du forsvann ganske fort og etter fyrste veka såg vi ikkje mykje til deg. Eg såg deg i byen av og til, i den store jakken du liksom drukna i. Du såg ikkje meg. Eg tenkte ikkje meir på deg, for eg hadde mine ting å styre med.
Eg såg deg igjen i kveld. Eg fraus der eg gjekk gjennom byen på veg til noko varmt og koseleg, og det tok eit augeblikk før eg såg det var deg. Du hadde ikkje jakke på deg, berre ein sliten hettegenser. I nevane hadde du ein plastpose og ein åpen cider.
Kor er du på veg?
Eg såg deg igjen i kveld. Eg fraus der eg gjekk gjennom byen på veg til noko varmt og koseleg, og det tok eit augeblikk før eg såg det var deg. Du hadde ikkje jakke på deg, berre ein sliten hettegenser. I nevane hadde du ein plastpose og ein åpen cider.
Kor er du på veg?
mandag 24. november 2008
Nytt frå bloggvørld
Kjærasten min har byrja å blogge igjen. Gå inn og les, og få han til å fortsette med det!
Nokon har kviskra i øyret mitt at eg er nominert på Tordenbloggen (igjen!) i mårra. Så om de vil at eg skal bli rik og berømt, for eg antar det er premien, så kan de stemme på meg i morgon tirsdag. Sant?
Ellers foregår dei andre viktige tinga i livet mitt på Bloggsbergenbloggen, ein kjempesuksess uten like.
So then! Have a jolly good night!
Nokon har kviskra i øyret mitt at eg er nominert på Tordenbloggen (igjen!) i mårra. Så om de vil at eg skal bli rik og berømt, for eg antar det er premien, så kan de stemme på meg i morgon tirsdag. Sant?
Ellers foregår dei andre viktige tinga i livet mitt på Bloggsbergenbloggen, ein kjempesuksess uten like.
So then! Have a jolly good night!
Flyt
Dette innlegget burde ha blitt skriven etter ein av dei dagane når eg har vore på Sentralbadet og sumt min kilometer. For det har eg altså ein tendens til innimellom. Men så har eg også to dagar verkstad på skulen i veka, og no for tida er det muring vi held på med. Ein blir sliten av sånt. Men eg vil no skrive ein tekst om symjing likevel, fordi det er så kjekt.
Eg hugsar sumaren før andreklasse. Eg har fargesprakande badedrakt, ingen kledde bikini på ungane på byrjinga av nittitalet, det er varmt og stranda heime er full av tjukke husmødre med permanent og bikini med høg skjering. Det er verdas finaste strand, og vi har ho heilt for oss sjølve. Vi har òg en volleyballbane som nokre eldsjeler prøvar å rake rein for tang i byrjinga av mai. Eller, ein kan kanskje ikkje kalla det ein bane, det er mest eit nett med hol i som er spent opp mellom to pålar av tre. Men det er i alle fall vårt nett, og ingen kan ta det i frå oss.
Heller ikkje kjensla av å flyte på eiga hand kan nokon ta frå deg. Kjensla av å kjempe mot trongen til å ha kontroll kva enn som hender, og berre la vatnet omfamne deg og gjere deg vektlaus. Å overvinne redselen for å synke djupt ned på botnen og få lungene fylte av salt, reint vatn. For vatnet her omkring er reint, det skal eg love deg, og kaldt er det heller ikkje. Ungar som veks opp med å bade ved dei nordligste delane av norskekysten tykkjer ikkje ti grader er kaldt. Dei nyt det. Dei kavar rundt med dykkarmaske og snorkel i timevis før det er middag og bygda er så lita at ropa frå far din kan høyrast heilt ned til vasskanten sjølv om du helst vil late som noko anna fordi det er så kjekt å balansere så mange glassmanetar som mogleg på armen.
Det går nokre år og du har vunnet kontrollen over vatnet. Du har lært å symje med opne auger, du kan slå salto under vatn og gå på hendene. Du elsker å stupe sjølv om det er fleire mageplask enn svalestup i bassenget på skulen. Symjeknappen er tatt, du har til og med sumt fem hundre meter og livet er ikkje så verst.
Hadde det ikkje vore for den forbaska kroppen som berre er i vegen. Han hindrar deg i å perfeksjonere stupeteknikken din, for du er redd for at puppene skal dette ut av bikinien når du har hoppa. Han hindrar deg i å bli kjappast og best i livredningsøvinga, for du vil ikkje opp av vatnet med den jævla dukka fordi magen din då kan bulke seg og du kan sjå tjukkare ut enn du er. Dessuten glir berre den teite bikinitrusa inn i rumpa di, som forresten er altfor stor, og då er det ikkje gøy å symje ein meter ein gong. Du skulkar alle symjetimane i niende klasse fordi du er for feit.
Men åra går som dei alltid har gjort, og du oppdager at verda er større enn din eigen mage. Dei gongene du har tid til å tenkje på din eigen kropp ender du alltid opp med å vere rimeleg nøgd. Det finst nokon som elskar han, så kvifor ikkje elske seg sjølv?
Tida di er fylt av møter, bussturar, skule og andre vanlege ting. Livet er fint og du smiler i pissregnet på veg heim. For du har kjøpt eit klippekort på Sentralbadet, og du kan symje igjen. Du symjer ein kilometer kvar gong og du er deilig utmatta etterpå. Eg kan symje, tenkjer du, og du elskar det. Du elskar å la vatnet omfamne deg og gje deg kjensla av å både miste og å ha kontroll. Nesten ingenting er betre.
Eg hugsar sumaren før andreklasse. Eg har fargesprakande badedrakt, ingen kledde bikini på ungane på byrjinga av nittitalet, det er varmt og stranda heime er full av tjukke husmødre med permanent og bikini med høg skjering. Det er verdas finaste strand, og vi har ho heilt for oss sjølve. Vi har òg en volleyballbane som nokre eldsjeler prøvar å rake rein for tang i byrjinga av mai. Eller, ein kan kanskje ikkje kalla det ein bane, det er mest eit nett med hol i som er spent opp mellom to pålar av tre. Men det er i alle fall vårt nett, og ingen kan ta det i frå oss.
Heller ikkje kjensla av å flyte på eiga hand kan nokon ta frå deg. Kjensla av å kjempe mot trongen til å ha kontroll kva enn som hender, og berre la vatnet omfamne deg og gjere deg vektlaus. Å overvinne redselen for å synke djupt ned på botnen og få lungene fylte av salt, reint vatn. For vatnet her omkring er reint, det skal eg love deg, og kaldt er det heller ikkje. Ungar som veks opp med å bade ved dei nordligste delane av norskekysten tykkjer ikkje ti grader er kaldt. Dei nyt det. Dei kavar rundt med dykkarmaske og snorkel i timevis før det er middag og bygda er så lita at ropa frå far din kan høyrast heilt ned til vasskanten sjølv om du helst vil late som noko anna fordi det er så kjekt å balansere så mange glassmanetar som mogleg på armen.
Det går nokre år og du har vunnet kontrollen over vatnet. Du har lært å symje med opne auger, du kan slå salto under vatn og gå på hendene. Du elsker å stupe sjølv om det er fleire mageplask enn svalestup i bassenget på skulen. Symjeknappen er tatt, du har til og med sumt fem hundre meter og livet er ikkje så verst.
Hadde det ikkje vore for den forbaska kroppen som berre er i vegen. Han hindrar deg i å perfeksjonere stupeteknikken din, for du er redd for at puppene skal dette ut av bikinien når du har hoppa. Han hindrar deg i å bli kjappast og best i livredningsøvinga, for du vil ikkje opp av vatnet med den jævla dukka fordi magen din då kan bulke seg og du kan sjå tjukkare ut enn du er. Dessuten glir berre den teite bikinitrusa inn i rumpa di, som forresten er altfor stor, og då er det ikkje gøy å symje ein meter ein gong. Du skulkar alle symjetimane i niende klasse fordi du er for feit.
Men åra går som dei alltid har gjort, og du oppdager at verda er større enn din eigen mage. Dei gongene du har tid til å tenkje på din eigen kropp ender du alltid opp med å vere rimeleg nøgd. Det finst nokon som elskar han, så kvifor ikkje elske seg sjølv?
Tida di er fylt av møter, bussturar, skule og andre vanlege ting. Livet er fint og du smiler i pissregnet på veg heim. For du har kjøpt eit klippekort på Sentralbadet, og du kan symje igjen. Du symjer ein kilometer kvar gong og du er deilig utmatta etterpå. Eg kan symje, tenkjer du, og du elskar det. Du elskar å la vatnet omfamne deg og gje deg kjensla av å både miste og å ha kontroll. Nesten ingenting er betre.
lørdag 15. november 2008
Eit brev
Kjære, kjære Lånekassen.
Nokon gonger tek eg meg sjølv i å tenke at det er bra du finst. Det er fint å få pengar for å gå på skule, sjølv om det er for lite til å betale husleiga på eit dyrt internat kor eg må bu for å kunne gå på skulen midt i skauen i Indre Troms. Det er fint å ha råd til både husleige, mat OG øl når ein endeleg har skaffa seg den deltidsjobben ein må ha i dag viss ein skal klare seg på hybel tre hundre kroner og mange reisetimar heimefrå. Og når ein etter lang betenkningstid, la oss sei eit år ca, bestemmer seg for å byrja på nytt, ta nokre fag på vidaregåande som kan hende ledar fram til eit fagbrev, då er det kjekt med pengar på kontoen så ein kan overleve som tjueåring utan å måtte bli forsørga av mamma, slekt og vener. I tillegg til deltidsjobben, sjølvsagt. Kva hadde eg vel gjort utan den? Ja, gjett. Eg hadde ikkje overlevd lenge på skulebenken uten den deltidsjobben, skal eg seie deg. For du, kjære Lånekasse, uansett kor bra det var meint at du skulle bli, har sidan slutten av august bevist for meg kor utruleg dårleg det står til. Byrjar du å bli gammal og utdatert? Er det kanskje løysinger i det systemet du er - som ikkje funker?
Du presterar å svare omtrent dette i det fyrste svaret eg fekk på søknaden min om lån og stipend:
Du får ingenting. Bustadsadressa di er feil.
Eg hadde gløymt å oppgi at eg ikkje lenger bur med foreldra mine. Det har eg ikkje gjort sidan eg var seksten. Neivel. I tillegg kom beskjeden i posten, med svart skrift på kvitt papir, med eit fullstendig uleselig språk. Eg måtte ringe deg og høyre kva du eigentleg meinte. Og sitje eit kvarter i telefonkø.
Jaujau, tenkte eg. Då får eg vel berre søke på nytt då. Det gjorde eg, og venta i vekesvis i spenning. Og vekesvis ja, det kan eg love deg, når det var hamdsamingstid på åtte veker. Eg fekk til slutt svar, og kunne med glede lese at fyrste utbetaling kom til å vere på bortimot atten tusen. "Hurra", tenkte eg. "Eg er rik! Eg kan legge framtidsplanar! Eg treng ny jakke! Eg kan ete noko anna enn brødskiver til middag kvar dag!". Og eg venta tolmodig på pengane som aldri kom. Eg venta og eg venta.
I går fekk eg eit brev i posten frå deg, Lånekassen. Der stod det, sjølvsagt utforma sånn at eg ikkje skjønte kva du meinte, at du hadde motteke eit brev frå meg 24.oktober, at søknaden min var behandla på nytt og at eg kunne hente gjeldsbrevet på skulen om ei til to veker. Eg ringte deg i dag og fekk snakke med ein kundebehandlar som på kav bergensdialekt kunne forklare at jaudå, dei hadde motteke brev frå skulen som forklarte at eg berre var deltidselev - og at eg difor ikkje hadde rett på dei pengane eg i utgangspunktet skulle få. Så eg fekk fjorten tusen i staden for tjueein, slik det stod i det forrige brevet.
Eg heldt på å byrja å grina. I morgon er det femtande november. Halve skuleåret har snart gått, og eg lurar på korleis ein klarar å rote så mykje med ting. Eller, ikkje med ting, med FOLK. For det er folk denne treigheten går utover. Eg har heldigvis hatt flaks. Eg har hatt deltidsjobb, eg har hatt foreldre som har hjulpet meg gjennom dei vanskeligste tidene, og eg verken røyker eller snuser. Men eg er framleis tjue år og skal liksom klare meg sjølv snart. Og korleis skal ein klare det når det systemet som skal gje vidaregåande elevar og andre studentar noko å leve av, sidan utdanning liksom skal vere gratis i Noreg, ikkje fungerar i praksis? Og korleis skal ein klara seg sjølv når ein ikkje får innvilga lån sidan foreldra mine har for god råd? Skal dei fø på meg til eg blir førti?
Eg veit ikkje eg, Lånekassen, men det er noko som ikkje stemmer heilt med deg. Du er gull verdt for folk som bur heime, som blir forsørga av foreldra sine og for dei med god råd og oppsparte midlar. Men kva med oss andre? Har ikkje vi like stor rett på ei utdanning som alle andre? Kva er det eigentleg som skjer?
Oppgitt helsing
Vidaregåande elev - langt heimefrå
Nokon gonger tek eg meg sjølv i å tenke at det er bra du finst. Det er fint å få pengar for å gå på skule, sjølv om det er for lite til å betale husleiga på eit dyrt internat kor eg må bu for å kunne gå på skulen midt i skauen i Indre Troms. Det er fint å ha råd til både husleige, mat OG øl når ein endeleg har skaffa seg den deltidsjobben ein må ha i dag viss ein skal klare seg på hybel tre hundre kroner og mange reisetimar heimefrå. Og når ein etter lang betenkningstid, la oss sei eit år ca, bestemmer seg for å byrja på nytt, ta nokre fag på vidaregåande som kan hende ledar fram til eit fagbrev, då er det kjekt med pengar på kontoen så ein kan overleve som tjueåring utan å måtte bli forsørga av mamma, slekt og vener. I tillegg til deltidsjobben, sjølvsagt. Kva hadde eg vel gjort utan den? Ja, gjett. Eg hadde ikkje overlevd lenge på skulebenken uten den deltidsjobben, skal eg seie deg. For du, kjære Lånekasse, uansett kor bra det var meint at du skulle bli, har sidan slutten av august bevist for meg kor utruleg dårleg det står til. Byrjar du å bli gammal og utdatert? Er det kanskje løysinger i det systemet du er - som ikkje funker?
Du presterar å svare omtrent dette i det fyrste svaret eg fekk på søknaden min om lån og stipend:
Du får ingenting. Bustadsadressa di er feil.
Eg hadde gløymt å oppgi at eg ikkje lenger bur med foreldra mine. Det har eg ikkje gjort sidan eg var seksten. Neivel. I tillegg kom beskjeden i posten, med svart skrift på kvitt papir, med eit fullstendig uleselig språk. Eg måtte ringe deg og høyre kva du eigentleg meinte. Og sitje eit kvarter i telefonkø.
Jaujau, tenkte eg. Då får eg vel berre søke på nytt då. Det gjorde eg, og venta i vekesvis i spenning. Og vekesvis ja, det kan eg love deg, når det var hamdsamingstid på åtte veker. Eg fekk til slutt svar, og kunne med glede lese at fyrste utbetaling kom til å vere på bortimot atten tusen. "Hurra", tenkte eg. "Eg er rik! Eg kan legge framtidsplanar! Eg treng ny jakke! Eg kan ete noko anna enn brødskiver til middag kvar dag!". Og eg venta tolmodig på pengane som aldri kom. Eg venta og eg venta.
I går fekk eg eit brev i posten frå deg, Lånekassen. Der stod det, sjølvsagt utforma sånn at eg ikkje skjønte kva du meinte, at du hadde motteke eit brev frå meg 24.oktober, at søknaden min var behandla på nytt og at eg kunne hente gjeldsbrevet på skulen om ei til to veker. Eg ringte deg i dag og fekk snakke med ein kundebehandlar som på kav bergensdialekt kunne forklare at jaudå, dei hadde motteke brev frå skulen som forklarte at eg berre var deltidselev - og at eg difor ikkje hadde rett på dei pengane eg i utgangspunktet skulle få. Så eg fekk fjorten tusen i staden for tjueein, slik det stod i det forrige brevet.
Eg heldt på å byrja å grina. I morgon er det femtande november. Halve skuleåret har snart gått, og eg lurar på korleis ein klarar å rote så mykje med ting. Eller, ikkje med ting, med FOLK. For det er folk denne treigheten går utover. Eg har heldigvis hatt flaks. Eg har hatt deltidsjobb, eg har hatt foreldre som har hjulpet meg gjennom dei vanskeligste tidene, og eg verken røyker eller snuser. Men eg er framleis tjue år og skal liksom klare meg sjølv snart. Og korleis skal ein klare det når det systemet som skal gje vidaregåande elevar og andre studentar noko å leve av, sidan utdanning liksom skal vere gratis i Noreg, ikkje fungerar i praksis? Og korleis skal ein klara seg sjølv når ein ikkje får innvilga lån sidan foreldra mine har for god råd? Skal dei fø på meg til eg blir førti?
Eg veit ikkje eg, Lånekassen, men det er noko som ikkje stemmer heilt med deg. Du er gull verdt for folk som bur heime, som blir forsørga av foreldra sine og for dei med god råd og oppsparte midlar. Men kva med oss andre? Har ikkje vi like stor rett på ei utdanning som alle andre? Kva er det eigentleg som skjer?
Oppgitt helsing
Vidaregåande elev - langt heimefrå
mandag 27. oktober 2008
POETRY NIGHT!
Sjå her alle saman! Eg har funne eit dikt frå i fjor eg vil dele med dykk, frå den gong eg skreiv bokmål. Diktet er udatert, men eg tippar det er frå byrjinga av november eller noko. Også er det på rim! Så surprisingly!
Undrevise for unge jenter
Jeg ligger i sengen og undrer
på håret på mine ben
hva er det vel med dem
som gjør meg mindre pen?
Jeg står i dusjen og undrer
på tyngden i mine bryst
hva er det vel med dem
som avgjør om mannen har lyst?
Jeg går rundt i byen og undrer
på damer i høyhælte sko
hva er det vel med dem
som gjør mannen blaut og mo?
Jeg skrur på TV-en og undrer
på damene på MTV
hva er det vel med dem
som gir meg lyst til å si:
Hvorfor pokker går jeg og undrer
på hva mannen egentlig vil?
Når jeg veit innerst inne
at det er nok å være til!
Undrevise for unge jenter
Jeg ligger i sengen og undrer
på håret på mine ben
hva er det vel med dem
som gjør meg mindre pen?
Jeg står i dusjen og undrer
på tyngden i mine bryst
hva er det vel med dem
som avgjør om mannen har lyst?
Jeg går rundt i byen og undrer
på damer i høyhælte sko
hva er det vel med dem
som gjør mannen blaut og mo?
Jeg skrur på TV-en og undrer
på damene på MTV
hva er det vel med dem
som gir meg lyst til å si:
Hvorfor pokker går jeg og undrer
på hva mannen egentlig vil?
Når jeg veit innerst inne
at det er nok å være til!
onsdag 22. oktober 2008
Sommarhits til neste år
Snart er det midt på natta og eg er sjuk og søvnlaus. Ute blæs og regnar det, som alltid. Så kva er då betre å gjere på enn å skrive ein ny sommarhit? Ein sommarhit som kan få alle til å kjenne seg litt varmare (med mindre ein har feber, som eg mistenkar at eg har), lukkelege og solbrune. Det er det eg skal skrive no. Og den må sjølvsagt vere ekstremt samfunnskritisk og revolusjonær, men samstundes veldig fengande og umogleg å unngå.
Eg kan jo til dømes skrive ein låt om finanskrisa. Då ville refrenget mest sannsynleg blitt sjåande slik ut:
Gløym alle tankar om den teite finanskrisa
vil du ikkje heller vere med å spise is'a
Eller eg kan skrive ein låt om kvinneundertrykking:
Slepp kroppen din laus uansett korleis han ser ut
Ikkje bry deg om å gjere deg til for ein gut
Nyt varmen og sola mens det gjeng an
la oss late som det er likskap mellom kvinne og mann
Eller.. kva med ein hit om miljøet! Kva trur de?:
Graset er grønt og sola ho er bli
og du må nyte verda så lenge ho er di
Trekk pusten no og kjenn at lufta er rein
Og spring rundt med kjole og bare bein
Sukk. Det ser ikkje ut til at det blir noko meir samanhengjande frå denne kanten i kveld. Men du kan jo finne på dine eigne melodiar og nynne deg gjennom hausten og vinteren.
Så lovar eg at neste innlegg skal vera litt meir analytisk, litt meir politisk og litt betre formulert. Og det kan jo bety så mangt.
Eg kan jo til dømes skrive ein låt om finanskrisa. Då ville refrenget mest sannsynleg blitt sjåande slik ut:
Gløym alle tankar om den teite finanskrisa
vil du ikkje heller vere med å spise is'a
Eller eg kan skrive ein låt om kvinneundertrykking:
Slepp kroppen din laus uansett korleis han ser ut
Ikkje bry deg om å gjere deg til for ein gut
Nyt varmen og sola mens det gjeng an
la oss late som det er likskap mellom kvinne og mann
Eller.. kva med ein hit om miljøet! Kva trur de?:
Graset er grønt og sola ho er bli
og du må nyte verda så lenge ho er di
Trekk pusten no og kjenn at lufta er rein
Og spring rundt med kjole og bare bein
Sukk. Det ser ikkje ut til at det blir noko meir samanhengjande frå denne kanten i kveld. Men du kan jo finne på dine eigne melodiar og nynne deg gjennom hausten og vinteren.
Så lovar eg at neste innlegg skal vera litt meir analytisk, litt meir politisk og litt betre formulert. Og det kan jo bety så mangt.
torsdag 9. oktober 2008
Gå inn og les!
Victoria har starta ein temablogg om psykisk helse, og eg må benytte anledninga til å reklamere litt for den. Eg har fått lov til å bidra, nemlig! Så gå inn og les om viktige ting :)
mandag 6. oktober 2008
Blodbad på børsen
No er det krise i kapitalismen igjen. Børsane detter om og vi er allerede lei bilete av menn i dress med tårer i augene. Det er merkeleg, det der, at ein aldri lærar at dette systemet lyt gå til helsike kva gong det går oppover. Altså, på ein måte.
Eg skal uansett ikkje kjede deg med min utruleg djupe innsikt i kva som forårsakar krisa. Alle dei store avisene kappast no om å finne på dei beste overskriftene og bileta for å illustrere situasjonen, og no som det verkeleg går på dunken er det ikkje dei mest kreative resultata. Tidlegare har vi sett både
"Krisa som ryster finansverdenen",
"Norges Bank er ikke forberedt"
og så vidare. No rekk ikkje journalistane å brainstorme litt ein gong over kaffikoppen før dei må oppdatere nettutgåva av avisa, og resultatet blir deretter. Men som alltid er det ein som skillar seg ut. Berre sjå her på dette kunststykket frå e24.no;
Eg skal uansett ikkje kjede deg med min utruleg djupe innsikt i kva som forårsakar krisa. Alle dei store avisene kappast no om å finne på dei beste overskriftene og bileta for å illustrere situasjonen, og no som det verkeleg går på dunken er det ikkje dei mest kreative resultata. Tidlegare har vi sett både
"Krisa som ryster finansverdenen",
"Norges Bank er ikke forberedt"
og så vidare. No rekk ikkje journalistane å brainstorme litt ein gong over kaffikoppen før dei må oppdatere nettutgåva av avisa, og resultatet blir deretter. Men som alltid er det ein som skillar seg ut. Berre sjå her på dette kunststykket frå e24.no;
tirsdag 23. september 2008
Stemning
No er det haust. Ute har dei siste plommene falt frå treet i nabohagen, så vi kan ikkje gå på slang meir. Dagane er kortare, men samstundes lengre fordi eg har meir å gjere enn før. Eg kjenner att kjensla av å ha fri - og den har eg ikkje opplevd på lenge. Inne er det lekser å gjere, bøker å lese og ting å glede seg til. Eg er ikkje åleine, eg kjem aldri til å bli åleine igjen, sjølv om du er langt vekke og eg kjenner det i magemusklane om kvelden når eg veit du ikkje skal sove ilag med meg.
Men tida går fort. Ho flyg avgårde, som ein rosa fykehest fylt med helium. Og eg har det veldig kjekt. Eg finn fram stearinlysa mine igjen, sett på plata med Rudolf Nilsen og går hausten i møte. Eg går han i møte med eit nytt og spanande yrkesval, ein eg vil dele livet mitt med og store planar for framtida. For framtida, ho er fantastisk. Vi skal lage revolusjon, veit du, og snart er det sumar igjen. Hausten går, og vi blir klokare for kvar gong vi trekk pusten. Trekk pusten du og, og kjenn kor fint det er å leve. Og eg kan supplere med ein av verdas finaste kjærleikssonger. Den oppsummerar lengsle og savn. Det kan ikkje seiast betre.
Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær —
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.
Jeg hadde tenkt... Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om —
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det Iille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.
Rudolf Nilsen: "Jeg hadde tenkt"
Men tida går fort. Ho flyg avgårde, som ein rosa fykehest fylt med helium. Og eg har det veldig kjekt. Eg finn fram stearinlysa mine igjen, sett på plata med Rudolf Nilsen og går hausten i møte. Eg går han i møte med eit nytt og spanande yrkesval, ein eg vil dele livet mitt med og store planar for framtida. For framtida, ho er fantastisk. Vi skal lage revolusjon, veit du, og snart er det sumar igjen. Hausten går, og vi blir klokare for kvar gong vi trekk pusten. Trekk pusten du og, og kjenn kor fint det er å leve. Og eg kan supplere med ein av verdas finaste kjærleikssonger. Den oppsummerar lengsle og savn. Det kan ikkje seiast betre.
Jeg hadde sett dig lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær —
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare mig med kulde
og også verge dig på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.
Jeg hadde tenkt... Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om —
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det Iille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi.
Rudolf Nilsen: "Jeg hadde tenkt"
tirsdag 9. september 2008
Dette er byggfag.
Her kunne eg ha lagt ut eit bilete av ein slapp gjeng sekstenåringar foran kvar sin pc, medan læraren ikkje får bileteframsynaren (kanonen, ju neim it) til å virke.
Dei gode sitatane ramlar frå alle kantar:
"Kan vi få fri?" "Eg vil gå heim!" "Nei, eg må sjekke om det er nokre andre ledige rom." Haba haba.
Dette er framtida mi. Berre synd eg ikkje har eit kamera til å forevige augeblikket.
Dei gode sitatane ramlar frå alle kantar:
"Kan vi få fri?" "Eg vil gå heim!" "Nei, eg må sjekke om det er nokre andre ledige rom." Haba haba.
Dette er framtida mi. Berre synd eg ikkje har eit kamera til å forevige augeblikket.
lørdag 6. september 2008
Ja, eg kjeder meg på jobb.
Eg skal på fest i kveld. Eg hadde tatt på meg desse klærne om eg hadde hatt råd til dei. Ironisk nok hadde eg framleis sett ut som ein hippiejævel. Eg ER ein hippiejævel. Faen.
fredag 5. september 2008
Ja, eg er klissete.
Som dykk alle veit har eg verdas beste kjæreste. Han er høg og mørk, lagar verdas beste lasagne og liker å springe naken i skauen. Han er kommunist, ein ganske lur ein også, og sender blomer til meg sånn at eg blir mo i rana.
Han er målmann, kan ikkje lukeparkere (påstår han sjølv) og eiger en primus. Han held rundt meg når eg har det vanskeleg, har ingen problem med å vere med på festival og sykler til jobben. Han er kort sagt verdas beste mann å vere ilag med. På berre fire månader har han klart å bli ein eg planlegg livet mitt med, ein eg glatt reiser ti timar med buss i veka for å liggje inntil om natta, ein det berre blir betre og betre å vere ilag med...kort sagt, eg har aldri vore så forelska i nokon før. På ekte, liksom.
Og du veit når du får ein jævla bra overraskelse? Også får du noko som er enda betre? Det er litt sånn med Kjetil. Eg fekk nemleg denne (pluss ein sånn fin og god parfyme) i bursdagspresang av han:
Han er målmann, kan ikkje lukeparkere (påstår han sjølv) og eiger en primus. Han held rundt meg når eg har det vanskeleg, har ingen problem med å vere med på festival og sykler til jobben. Han er kort sagt verdas beste mann å vere ilag med. På berre fire månader har han klart å bli ein eg planlegg livet mitt med, ein eg glatt reiser ti timar med buss i veka for å liggje inntil om natta, ein det berre blir betre og betre å vere ilag med...kort sagt, eg har aldri vore så forelska i nokon før. På ekte, liksom.
Og du veit når du får ein jævla bra overraskelse? Også får du noko som er enda betre? Det er litt sånn med Kjetil. Eg fekk nemleg denne (pluss ein sånn fin og god parfyme) i bursdagspresang av han:
mandag 18. august 2008
Første skuledag
Eg har byrja på VG1 Bygg- og anleggsteknikk på Årstad. Dette er kva første skuledag har gitt meg (med kommentarar i kursiv):
Eit årstrinn med 105 elevar, derav seks jenter.
Eg høyrde ei historie om ei jente som gjekk med skjørt på første skuledag på byggfag på Årstad. Ho hadde visst blitt seksuelt trakassert.
Eit laminert kort med ordensreglementet til skulen min til å ha i sekken.
"Hm... eg lurar på om mobbing er lov? Eller om det er lov å ha med seg våpen? Vent, eg kan jo berre sjekke reglementet eg har i sekken! For eit bra tiltak!"
Ein klasse kor den eine fyren skal delta i VM i handbak.
Og han likte å skru i garasjen.
Ei klokkeklar overtyding om at den norske skulen ikkje er gratis. Sjøl om det står i loven at den er det.
Kan nevne at vi faktisk må betale for skolebeviset. Kva i HELSIKE?
Eit behov for vernesko.
Jau, eg må kjøpe dei sjølv.
Og teiknebrett.
Ditto.
Noko å gjere på kvar dag.
Eg må faktisk byrja å stå opp før tolv. Oh lord.
Eit nærmare forhold til "It's learning".
Piss meg i øyret. Itsbørning.
Ein fullstendig gratis PC.
Ein fullstendig gratis PC eg må betale 1000 kroner for å ha i eit år, for så å betale 500 for å få beholde den resten av livet. Whatevskies, eg får sikkert bruk for den.
Ellers gleder eg meg faktisk til å byrje på skulen på skikkeleg. Sjølv om det ikkje høyrest sånn ut!
Eit årstrinn med 105 elevar, derav seks jenter.
Eg høyrde ei historie om ei jente som gjekk med skjørt på første skuledag på byggfag på Årstad. Ho hadde visst blitt seksuelt trakassert.
Eit laminert kort med ordensreglementet til skulen min til å ha i sekken.
"Hm... eg lurar på om mobbing er lov? Eller om det er lov å ha med seg våpen? Vent, eg kan jo berre sjekke reglementet eg har i sekken! For eit bra tiltak!"
Ein klasse kor den eine fyren skal delta i VM i handbak.
Og han likte å skru i garasjen.
Ei klokkeklar overtyding om at den norske skulen ikkje er gratis. Sjøl om det står i loven at den er det.
Kan nevne at vi faktisk må betale for skolebeviset. Kva i HELSIKE?
Eit behov for vernesko.
Jau, eg må kjøpe dei sjølv.
Og teiknebrett.
Ditto.
Noko å gjere på kvar dag.
Eg må faktisk byrja å stå opp før tolv. Oh lord.
Eit nærmare forhold til "It's learning".
Piss meg i øyret. Itsbørning.
Ein fullstendig gratis PC.
Ein fullstendig gratis PC eg må betale 1000 kroner for å ha i eit år, for så å betale 500 for å få beholde den resten av livet. Whatevskies, eg får sikkert bruk for den.
Ellers gleder eg meg faktisk til å byrje på skulen på skikkeleg. Sjølv om det ikkje høyrest sånn ut!
torsdag 7. august 2008
Tyske ferieflørtar og andre skumle ting
Eit ordtak eg har bite meg merke i i det siste, er det velkjende og godt brukte (?) "Tyske ferieflørtar kjem aldri aleine". Eg har hatt ein del fritid denne sommaren, og har fulgt med på den grusomme "Arboga-tragedien". Og eg kan ikkje for det, men det kjem ei snikande kjensle og prikkar meg i nakken. Eg skal seia det beint fram:
Eg har hatt ein tysk ferieflørt. Eg har møtt ein mørk tyskar på ei strand i Danmark og ikkje følt noko særleg. Men kva veit vel eg om kva han følte? Kva faen veit eg om det? Kanskje han er der ute no, vonbroten og sint, med ei utriven dagbokside med ein sangtekst av Sissel Kyrkjebø i lomma? Eg kjenner eg blir litt nevrotisk av det her. Kanskje han har søkt seg studieplass ved høgskulen på Stord, berre for å komme nærmare. Kanskje han googlar namnet til både meg og kjærasten min akkurat no for tohundreogfjortande gong, og kanskje han har fødd mitt barn og adoptert det vekk...eller kanskje det berre er eg som har for mykje fritid.
Kanskje det hadde vore kjekt å treffe han igjen. Eg tenkte meg jo til Berlin i haustferien. Men eg veit ikkje om eg tør lenger. For som sagt, tyske ferieflørtar er noko ein skal passe seg for.
DEI ANDRE SKUMLE TINGA
På ein festival like utfor Bergen no i helga (eg vil ikkje sei kor, det her frikar meg totalt ut) blei eg psykisk antasta av eit såkalla klarsynt kvinnfolk frå det sentrale austlandet. Eg er inspirert av ein viss irriterande sommarhit (sommarslag? hæ?) når eg skal fortelje om denne dama. Og eg har tenkt å tene meg rik på den til neste år. Berre høyr;
Vi møttes på ein festival
Du smilte og lo men du var faen meg gal
Ville vite alt om kor eg vaks opp
visste ikkje når du skulle si stopp
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Du strauk meg på kinnet og tok ikkje nei for et nei
hvis du va virkelig synsk ville du skjønt at eg va lei
Du sa du kunne se kor gammel sjela mi va
det eineste eg hørte va blablabla!
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Neste års sommarhit, folkens. Eg berre seier det! :D
Eg har hatt ein tysk ferieflørt. Eg har møtt ein mørk tyskar på ei strand i Danmark og ikkje følt noko særleg. Men kva veit vel eg om kva han følte? Kva faen veit eg om det? Kanskje han er der ute no, vonbroten og sint, med ei utriven dagbokside med ein sangtekst av Sissel Kyrkjebø i lomma? Eg kjenner eg blir litt nevrotisk av det her. Kanskje han har søkt seg studieplass ved høgskulen på Stord, berre for å komme nærmare. Kanskje han googlar namnet til både meg og kjærasten min akkurat no for tohundreogfjortande gong, og kanskje han har fødd mitt barn og adoptert det vekk...eller kanskje det berre er eg som har for mykje fritid.
Kanskje det hadde vore kjekt å treffe han igjen. Eg tenkte meg jo til Berlin i haustferien. Men eg veit ikkje om eg tør lenger. For som sagt, tyske ferieflørtar er noko ein skal passe seg for.
DEI ANDRE SKUMLE TINGA
På ein festival like utfor Bergen no i helga (eg vil ikkje sei kor, det her frikar meg totalt ut) blei eg psykisk antasta av eit såkalla klarsynt kvinnfolk frå det sentrale austlandet. Eg er inspirert av ein viss irriterande sommarhit (sommarslag? hæ?) når eg skal fortelje om denne dama. Og eg har tenkt å tene meg rik på den til neste år. Berre høyr;
Vi møttes på ein festival
Du smilte og lo men du var faen meg gal
Ville vite alt om kor eg vaks opp
visste ikkje når du skulle si stopp
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Du strauk meg på kinnet og tok ikkje nei for et nei
hvis du va virkelig synsk ville du skjønt at eg va lei
Du sa du kunne se kor gammel sjela mi va
det eineste eg hørte va blablabla!
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Neste års sommarhit, folkens. Eg berre seier det! :D
søndag 6. juli 2008
Fortellinger fra galehuset
Jeg kunne ha skrevet en morsom tekst om å være innlagt på psykiatrisk, men jeg klarer det ikke. Det var ikke så veldig gøy. Jeg løste kryssord til solen gikk ned, jeg ble vekket av ordene "hei, Lone! Du må våkne! Vi skal ta en blodprøve av deg!" (for de som ikke veit det; jeg har en ekstrem fobi for sprøyter.), jeg ble fratatt mobiltelefonen og hallusinerte meg i søvn ved hjelp av innsovingstabletter. Nesten som hjemme, men bare nesten.
Jeg har tidligere skrevet om å ville dø, og har mange ganger forsont meg med at jeg har gått gjennom en depresjon, overlevd og blitt sterkere og tøffere og bedre. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, veldig, veldig lenge, og har fått verdens beste kjæreste (noko som minnar meg på at dette burde vere på nynorsk. Sorry for å skuffa deg Kjetil, eg er ein opportunist av verste klasse.).
Sommerferien til "vanlige folk" begynner, og byen jeg bor i blir plutselig helt stille. Alle reiser bort. Det er ingen møter å gå på eller aksjoner å arrangere. Mine største bekymringer er hvorvidt folk får med seg sommerrutene på bussene i byen og om jeg finner støvsugerposer i kjelleren eller ikke. Mitt løse sosiale nettverk blir enda løsere, og jeg er mye alene. Litt for alene.
Dette skjer: Jeg blir fysisk dårlig og urolig, og lurer på om jeg enten er gravid eller holder på å få skikkelig influensa. Jeg blir distrè, rastløs og kvalm. Alle musklene mine spenner seg og jeg svetter i hendene. Om nettene sover jeg ikke. Kroppen min er så trøtt, så trøtt, men inne i hodet kverner tanker om alt og ingenting. Jeg kjenner energien boble i armer og bein, men klarer ikke å gjøre noe fordet. Hode og kropp føles fjernt fra hverandre.
Det går noen dager og netter. Jeg får ikke ro. Om natten må jeg be kjæresten min om å holde seg våken til jeg har sovnet. Jeg vil plutselig dø igjen. Disse tankene og idèene er så konkrete, så skumle og så levende. Jeg ligger og lurer på hvorvidt jeg skader meg eller ikke hvis jeg hopper ut av vinduet i andre etasje og hvilken vei jeg skal kutte pulsåra for at prosessen skal ta kortest tid.
Det er skummelt, trist og grusomt å ha det sånn. Og jeg blir sint. Jeg blir så utrolig sint, for jeg var ikke forberedt på dette, jeg så det ikke komme og jeg vil ikke ha det sånn! Jeg har vært nede i et svart hull før, og jeg er ikke interessert i å være der mer!
Jeg oppsøker en legevakt kvelden før kjæresten min reiser. Jeg får en akuttime hos lege dagen etterpå, og går hjem til de tryggeste armene det går an å ligge i. Dagen derpå klarer jeg ikke å forlate poliklinikken. Jeg klarer ikke å gå hjem til meg selv og tankene mine. Det ender med at de legger meg inn på den psykiatriske akuttavdelingen i Sandviken.
Den første kvelden er helt grusom. Jeg får ikke ta med noen personlige eiendeler. De fratar meg mobiltelefonen, nøkler og bankkort (hva tror de jeg skal jeg med kortene? Spise de?). De sjekker lommene mine og tar en blodprøve. Alle vegger er hvite og av betong. Foran TVn i stua er det skuddsikkert glass. Jeg vil hjem.
Jeg får besøk utpå kvelden, og blir noe roligere. Ellinor kommer med sin myke stemme (du vet at du høres ut som en roman, ikke sant? En GOD roman?) og blomster, og vi deler galgenhumor, historier fra livet og noen timer. Ellinor vet, og det er så godt. Jeg sover faktisk godt den natten.
Jeg gruer meg til frokost den andre dagen. Hvem er de andre? Er de farlige? Vil jeg klare å sitte ved bordet med dem? Jeg er jo frisk, jeg vil spise frokosten min hjemme.
Det går bra (altså, tatt i betraktning sted og humør). Jeg snakker med både demente sjømenn og nervøse damer som ser ut som kunst- og håndtverkslærere det har klikket for. Alle ser normale ut, og alle er triste. Alle er her frivillig bortsett fra en. Han spiser aldri, han bare røyker, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Og han har en t-skjorte det står "boob control" på. Jessda.
Jeg føler meg litt bedre av å være med de andre. Den Sosialt Ansvarlige i meg dukker plutselig opp, og jeg får en instinktiv trang til å underholde de andre med galgenhumor og en positiv innstilling. Noen må jo smile. Pleierne gjør det ikke, de ville bare blitt sett på som hyklerske idioter. Jeg kan smile og ta folk i hånden, og etterpå er jeg kjempesliten. Jeg kan ikke være trist foran andre folk!
Jeg reiser til byen og spiser en is med Sofie i solen. Jeg får reise hjem og hente mine personlige eiendeler, og de sjekker dem ikke når jeg kommer tilbake.
Om kvelden får jeg ikke sove, men er for trøtt til å lese. Jeg får en innsovningspille som "skal virke kjapt og kort", så jeg ikke skal få noen hangover dagen derpå. Det er det verste jeg har vært med på. Pillen får meg til å hallusinere, og jeg griner i søvne og har det kjipt. Jeg blir påmint mine desperate forsøk mot søvnløshet på videregående, som vanligvis bestod av seks Paracet. Det gav meg aldri noe mer enn hjertebank og vondt i magen.
Dagen etterpå våkner jeg, like trøtt som kvelden før. Jeg har litt angst for å forlate alle menneskene, men jeg følger med Sofie til byen, så jeg er ikke alene. Vi ligger hele dagen på Nordnes, bader, slikker sol (for et merkelig uttrykk!) og nyter livet så godt det lar seg gjøre. Jeg er hjemme på perm, og dagen etter blir jeg skrevet ut. Er jeg frisk nå?
Nei. Jeg er ganske forvirret, rastløs og tom på innsiden. Jeg takler ikke alle sosiale situasjoner og blir fort sliten hvis du ikke lytter til hva jeg har å si. Jeg sover dårlig og tenker ikke klart. Jeg fullfører ikke halvparten av setningene mine og klarer ikke å lese sammenhengende tekster. Jeg er distrè og utmattet. Jeg har alle symptomene på en klassisk depresjon, og er sjukemeldt fram til fredag 11.07.
Jeg vil ikke dø. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe å ønske det igjen. Det er ingen måte å takle det på. Jeg vil tilbake til livet, jeg er utålmodig og spent, for jeg vet hvor bra det kan være. Jeg lover å kjempe hardt for å komme over denne kneika. Jeg har klart det før og jeg skal klare det igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene og at folk vil hjelpe meg. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.
Jeg må bare sitte stille og lukte litt på blomstene først. Det er det eneste jeg klarer akkurat nå.
Jeg har tidligere skrevet om å ville dø, og har mange ganger forsont meg med at jeg har gått gjennom en depresjon, overlevd og blitt sterkere og tøffere og bedre. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, veldig, veldig lenge, og har fått verdens beste kjæreste (noko som minnar meg på at dette burde vere på nynorsk. Sorry for å skuffa deg Kjetil, eg er ein opportunist av verste klasse.).
Sommerferien til "vanlige folk" begynner, og byen jeg bor i blir plutselig helt stille. Alle reiser bort. Det er ingen møter å gå på eller aksjoner å arrangere. Mine største bekymringer er hvorvidt folk får med seg sommerrutene på bussene i byen og om jeg finner støvsugerposer i kjelleren eller ikke. Mitt løse sosiale nettverk blir enda løsere, og jeg er mye alene. Litt for alene.
Dette skjer: Jeg blir fysisk dårlig og urolig, og lurer på om jeg enten er gravid eller holder på å få skikkelig influensa. Jeg blir distrè, rastløs og kvalm. Alle musklene mine spenner seg og jeg svetter i hendene. Om nettene sover jeg ikke. Kroppen min er så trøtt, så trøtt, men inne i hodet kverner tanker om alt og ingenting. Jeg kjenner energien boble i armer og bein, men klarer ikke å gjøre noe fordet. Hode og kropp føles fjernt fra hverandre.
Det går noen dager og netter. Jeg får ikke ro. Om natten må jeg be kjæresten min om å holde seg våken til jeg har sovnet. Jeg vil plutselig dø igjen. Disse tankene og idèene er så konkrete, så skumle og så levende. Jeg ligger og lurer på hvorvidt jeg skader meg eller ikke hvis jeg hopper ut av vinduet i andre etasje og hvilken vei jeg skal kutte pulsåra for at prosessen skal ta kortest tid.
Det er skummelt, trist og grusomt å ha det sånn. Og jeg blir sint. Jeg blir så utrolig sint, for jeg var ikke forberedt på dette, jeg så det ikke komme og jeg vil ikke ha det sånn! Jeg har vært nede i et svart hull før, og jeg er ikke interessert i å være der mer!
Jeg oppsøker en legevakt kvelden før kjæresten min reiser. Jeg får en akuttime hos lege dagen etterpå, og går hjem til de tryggeste armene det går an å ligge i. Dagen derpå klarer jeg ikke å forlate poliklinikken. Jeg klarer ikke å gå hjem til meg selv og tankene mine. Det ender med at de legger meg inn på den psykiatriske akuttavdelingen i Sandviken.
Den første kvelden er helt grusom. Jeg får ikke ta med noen personlige eiendeler. De fratar meg mobiltelefonen, nøkler og bankkort (hva tror de jeg skal jeg med kortene? Spise de?). De sjekker lommene mine og tar en blodprøve. Alle vegger er hvite og av betong. Foran TVn i stua er det skuddsikkert glass. Jeg vil hjem.
Jeg får besøk utpå kvelden, og blir noe roligere. Ellinor kommer med sin myke stemme (du vet at du høres ut som en roman, ikke sant? En GOD roman?) og blomster, og vi deler galgenhumor, historier fra livet og noen timer. Ellinor vet, og det er så godt. Jeg sover faktisk godt den natten.
Jeg gruer meg til frokost den andre dagen. Hvem er de andre? Er de farlige? Vil jeg klare å sitte ved bordet med dem? Jeg er jo frisk, jeg vil spise frokosten min hjemme.
Det går bra (altså, tatt i betraktning sted og humør). Jeg snakker med både demente sjømenn og nervøse damer som ser ut som kunst- og håndtverkslærere det har klikket for. Alle ser normale ut, og alle er triste. Alle er her frivillig bortsett fra en. Han spiser aldri, han bare røyker, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Og han har en t-skjorte det står "boob control" på. Jessda.
Jeg føler meg litt bedre av å være med de andre. Den Sosialt Ansvarlige i meg dukker plutselig opp, og jeg får en instinktiv trang til å underholde de andre med galgenhumor og en positiv innstilling. Noen må jo smile. Pleierne gjør det ikke, de ville bare blitt sett på som hyklerske idioter. Jeg kan smile og ta folk i hånden, og etterpå er jeg kjempesliten. Jeg kan ikke være trist foran andre folk!
Jeg reiser til byen og spiser en is med Sofie i solen. Jeg får reise hjem og hente mine personlige eiendeler, og de sjekker dem ikke når jeg kommer tilbake.
Om kvelden får jeg ikke sove, men er for trøtt til å lese. Jeg får en innsovningspille som "skal virke kjapt og kort", så jeg ikke skal få noen hangover dagen derpå. Det er det verste jeg har vært med på. Pillen får meg til å hallusinere, og jeg griner i søvne og har det kjipt. Jeg blir påmint mine desperate forsøk mot søvnløshet på videregående, som vanligvis bestod av seks Paracet. Det gav meg aldri noe mer enn hjertebank og vondt i magen.
Dagen etterpå våkner jeg, like trøtt som kvelden før. Jeg har litt angst for å forlate alle menneskene, men jeg følger med Sofie til byen, så jeg er ikke alene. Vi ligger hele dagen på Nordnes, bader, slikker sol (for et merkelig uttrykk!) og nyter livet så godt det lar seg gjøre. Jeg er hjemme på perm, og dagen etter blir jeg skrevet ut. Er jeg frisk nå?
Nei. Jeg er ganske forvirret, rastløs og tom på innsiden. Jeg takler ikke alle sosiale situasjoner og blir fort sliten hvis du ikke lytter til hva jeg har å si. Jeg sover dårlig og tenker ikke klart. Jeg fullfører ikke halvparten av setningene mine og klarer ikke å lese sammenhengende tekster. Jeg er distrè og utmattet. Jeg har alle symptomene på en klassisk depresjon, og er sjukemeldt fram til fredag 11.07.
Jeg vil ikke dø. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe å ønske det igjen. Det er ingen måte å takle det på. Jeg vil tilbake til livet, jeg er utålmodig og spent, for jeg vet hvor bra det kan være. Jeg lover å kjempe hardt for å komme over denne kneika. Jeg har klart det før og jeg skal klare det igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene og at folk vil hjelpe meg. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.
Jeg må bare sitte stille og lukte litt på blomstene først. Det er det eneste jeg klarer akkurat nå.
torsdag 17. april 2008
Hos tannlegen
...kan mykje rart skje. Eg har begynt å gå til ein student frå Sogn og Fjordane. Her om dagen var eg innom og fekk konstatert at eg hadde ei tann det ikkje var plakk i, og at eg har syreskadar (ikkje i hodet, din tulling.). Visst eg ikkje gjer noko med det vil tennene mine dette ut om femten-tjue år.
Den tid den sorg. Det eg eigentleg ville fortelje om var då eg hadde helst på tannlegen og han skulle intervjue meg om helsa mi og slike ting som er nyttige for sånne som han. Siste del av samtalen foregjekk omtrent slik:
Tannlegen: Har du nokon sjukdommar som kan ha betydning for behandlinga?
Meg: Næh.
Tannlegen: Har du nokon allergiar? Pollenallergi, til dømes?
Meg: Nei.
Tannlegen: Jamen..her står det jo... har du lateksallergi då? Det står her...
Meg: Eh...nei? Eg er frisk som ein fisk!
Tannlegen: Hmm...ja, ehm, hehe (nervøs latter), eg trur det her er feil mappe. Du heiter ikkje Marlene, vel?
Meg: Nei. Ikkje veldig.
Også tok han fram trykkluftboret sitt og gravde vekk litt tannstein frå innsida av kjeften min.
Den tid den sorg. Det eg eigentleg ville fortelje om var då eg hadde helst på tannlegen og han skulle intervjue meg om helsa mi og slike ting som er nyttige for sånne som han. Siste del av samtalen foregjekk omtrent slik:
Tannlegen: Har du nokon sjukdommar som kan ha betydning for behandlinga?
Meg: Næh.
Tannlegen: Har du nokon allergiar? Pollenallergi, til dømes?
Meg: Nei.
Tannlegen: Jamen..her står det jo... har du lateksallergi då? Det står her...
Meg: Eh...nei? Eg er frisk som ein fisk!
Tannlegen: Hmm...ja, ehm, hehe (nervøs latter), eg trur det her er feil mappe. Du heiter ikkje Marlene, vel?
Meg: Nei. Ikkje veldig.
Også tok han fram trykkluftboret sitt og gravde vekk litt tannstein frå innsida av kjeften min.
tirsdag 8. april 2008
Og det hjelper littegrann
Når det er pissekaldt ute, jeg har sovet tre og en halv time, kommer forseint på jobb og drikker lunken kaffe mens de andre sitter i kantina og bråker - da hjelper ingenting annet enn Ebba Grön. Jeg blir varm om hjerteklaffene.
Vad skall du bli när du blir stor
ska du bli som far och mor
ska du bli en boss
en försäljare
eller disponent någonstans
eller kanske nöjer du dig med
vilket jävla skitjobb som helst
du bara bryr dig inte alls
det får gå som det går
vad skall du bli
Nu är du ung och rebellisk som fan
du sätter hårt mot hårt
du vet precis vad du vill
och du vill inte bli en av dom där
Fortsätt fortsätt å va rebell
fortsätt fortsätt å va dig själv
fortsätt fortsätt å va rebell
Hur ska de bli med din framtid då
hur ska de bli om några år
ska du sjunka in i en fåtölj
vad ska hända med dig
vad ska du bli
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Så fortsätt fortsätt å va rebell...
Vad skall du bli när du blir stor
ska du bli som far och mor
ska du bli en boss
en försäljare
eller disponent någonstans
eller kanske nöjer du dig med
vilket jävla skitjobb som helst
du bara bryr dig inte alls
det får gå som det går
vad skall du bli
Nu är du ung och rebellisk som fan
du sätter hårt mot hårt
du vet precis vad du vill
och du vill inte bli en av dom där
Fortsätt fortsätt å va rebell
fortsätt fortsätt å va dig själv
fortsätt fortsätt å va rebell
Hur ska de bli med din framtid då
hur ska de bli om några år
ska du sjunka in i en fåtölj
vad ska hända med dig
vad ska du bli
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Så fortsätt fortsätt å va rebell...
søndag 6. april 2008
Ein draum
Eg draumar rare ting. Berre høyr kva eg drøymte i natt:
1. Eg var som kjent blakk som faen, og trengte penger kjapt. Eg bestemte meg for å selge kroppen min til fire fjortisgutar for fem hundre kroner per pers. Så møtte eg dei, og ombestemte meg. Det likte dei ikkje, og dei byrja å følge etter meg.
2. Her er det ein sekvens med ein blå trehjulssykkel, ein skule eg trur var Langhaugen, og en forfølgelsesscene.
3. Eg kom meg i hus, men ikkje kva som helst for eit. Der budde nemlig Nina Fagernes, ein bekjent av meg frå Finnsnes. Ho var forelska i meg, og for å komme meg unna dei ekle gutane måtte eg bli hos ho og elske ho resten av livet. Det var ikkje det raraste, eigentleg, for Torstein Dahle budde også der! Eg fekk han til å skremme vekk gutane, og stakk ut i byen igjen. Der venta...
4. ...Magne, som også var kjempeforelska i meg, noko som var gjengjeldt i draumen. Vi gjekk tett i tett, og skulle kjøyre bil ut til foreldra hass i Lindås i Nordhordaland. Eg kjøyrde, men han tråkka på gassen og fekk oss over på den utruleg smale brua over til Nordhordaland. Der holdt vi på å kjøyre av vegen, men eg berga oss heldigvis. Vi var på ein slags campingplass med helvetes mykje mygg, og vi dro heim til foreldra hass.
5. Der fekk vi middag frå den utruleg tjukke mora hass (ho har eg aldri møtt i det verkelege liv) og skulle ete ilag med alle dei andre slektningane hass. Mora hadde stelt i stand koldtbord, og eg var heilt funksjonshemma, og brukte dritlang tid på å forsyne meg. Når eg skulle ete satt eg meg i lag med Magne, som seier, oppriktig fornærma; "Du liker visst ikkje fisk like godt som meg, du..."
6. Så vakna eg. Det skjedde fordi eg plutseleg var på tur til å rope eitt eller anna, som eg ikkje husker kva var.
Eg lurar på om eg burde bli manusforfattar når eg blir stor.
1. Eg var som kjent blakk som faen, og trengte penger kjapt. Eg bestemte meg for å selge kroppen min til fire fjortisgutar for fem hundre kroner per pers. Så møtte eg dei, og ombestemte meg. Det likte dei ikkje, og dei byrja å følge etter meg.
2. Her er det ein sekvens med ein blå trehjulssykkel, ein skule eg trur var Langhaugen, og en forfølgelsesscene.
3. Eg kom meg i hus, men ikkje kva som helst for eit. Der budde nemlig Nina Fagernes, ein bekjent av meg frå Finnsnes. Ho var forelska i meg, og for å komme meg unna dei ekle gutane måtte eg bli hos ho og elske ho resten av livet. Det var ikkje det raraste, eigentleg, for Torstein Dahle budde også der! Eg fekk han til å skremme vekk gutane, og stakk ut i byen igjen. Der venta...
4. ...Magne, som også var kjempeforelska i meg, noko som var gjengjeldt i draumen. Vi gjekk tett i tett, og skulle kjøyre bil ut til foreldra hass i Lindås i Nordhordaland. Eg kjøyrde, men han tråkka på gassen og fekk oss over på den utruleg smale brua over til Nordhordaland. Der holdt vi på å kjøyre av vegen, men eg berga oss heldigvis. Vi var på ein slags campingplass med helvetes mykje mygg, og vi dro heim til foreldra hass.
5. Der fekk vi middag frå den utruleg tjukke mora hass (ho har eg aldri møtt i det verkelege liv) og skulle ete ilag med alle dei andre slektningane hass. Mora hadde stelt i stand koldtbord, og eg var heilt funksjonshemma, og brukte dritlang tid på å forsyne meg. Når eg skulle ete satt eg meg i lag med Magne, som seier, oppriktig fornærma; "Du liker visst ikkje fisk like godt som meg, du..."
6. Så vakna eg. Det skjedde fordi eg plutseleg var på tur til å rope eitt eller anna, som eg ikkje husker kva var.
Eg lurar på om eg burde bli manusforfattar når eg blir stor.
fredag 4. april 2008
Om å ville dø
Såh. La oss for en gangs skyld være litt personlige.
En person jeg setter veldig høyt har blitt lagt inn på en psykiatrisk klinikk. Jeg har ikke satt meg inn i alle problemene denne personen har, men jeg er glad for at hun nå får hjelp til å takle tingene. Verden har bruk for henne. Vi har ikke råd til å miste et så vakkert menneske.
Jeg ligger våken lenge i min egen seng og får ikke sove, denne nydelige aprilkvelden. Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt, lyder fra fugler jeg ikke har hørt siden jeg flyttet til Bergen i august. Det er vår, det er bar asfalt og vi reiser oss langsomt fra dvalen vi har vært i så lenge. Ja, det føles sånn. Og det er verdens herligste følelse.
Men fuglene kvitrer akkurat litt for høyt til at jeg får nattero, og jeg prøver en gammel medisin som jeg innbiller meg at alltid fungerte før. Jeg finner fram min seks år gamle discman (ikke at jeg trenger å lete veldig lenge), somler meg gjennom platesamlingen og finner det jeg leter etter. Jeg legger meg tilrette i sengen igjen, sliten etter dagens herjinger, innstilt på å bli dysset i søvn av Ane Bruns fløyelsmjuke stemme og rolige melodier.
Jeg får ikke sove. Jeg tenker på venninnen min som er innlagt på psykiatrisk. Som vil dø. Som gir så mye liv til alle rundt seg at hun ikke har noe igjen til seg selv. Og jeg lar tankene fare, tre, fire år tilbake, kanskje, og skjønner at jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å ville dø.
For det er ikke så veldig vanskelig å være deprimert. Det er ikke en veldig komplisert måte å forholde seg til livet på. Jeg husker et par setninger jeg pleide å si til folk jeg snakket med på den tiden, folk som fikk betalt for å hjelpe meg, og folk som ikke ville at jeg skulle dø;
Jeg skulle ønske jeg bare hadde brukket benet. Da ville smerten vært mye enklere å se for andre.
Og
Jeg har et hull inni meg. Det er et svart hull som eter meg opp innenfra.
Det begynte vel i jula i 2004. Jeg var så uendelig sliten. Jeg kom hjem etter å ha flyttet bort for å gå på skole, og forventningene var enorme. Det endte med at jeg lå på sofaen i fjorten dager og ikke orket å gjøre noe annet enn å kjefte litt på lillebroren min med ADHD og å bekymre meg over smerter i brystet, tsunamien i Asia og om jeg hadde gjort det riktige valget på videregående. Ikke særlig store ting, altså.
I januar 2005 dro jeg til legen. Jeg var så redd for de smertene - for de forsvant ikke. Inne hos den stakkars turnuslegen brøt jeg sammen. Jeg gråt mine tapre tårer, og fikk en resept på muskelavslappende midler og en psykologitime på kjøpet.
Uka etter dro jeg til psykologen, men var blitt så vant med å være "sliten" at verken jeg eller psykologen (som aldri forsto noe som helst) så hvor ting bar hen.
Dagen etter svelget jeg hele eska med medisinen fra legen og en hel del smertestillende. Jeg var desperat. Jeg gjennomførte stuntet på dagtid, innelåst på mitt eget internatrom, overbevist om at noen ville finne meg på den daglige runden personalet hadde. Jeg gråt og ville bli reddet. Eller dø.
Ingen fant meg. Jeg skrev et brev til mamma som forklarte hele situasjonen, og sa at jeg trengte hjelp. I påskeferien ble alle kort lagt på bordet, og ballen begynte å rulle. Jeg var innom BUP, PPT og hele lefsa. Men jeg ville bare dø.
Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde tanker om å henge meg selv i garasjen. At smertestillende var noe jeg forbandt med døden. De ble selvsagt redde og lærte seg å gjemme tabletter og å følge med på hvor jeg var. Jeg husker at livet var ei overfladisk smørje, at jeg ofte ikke klarte å stå opp og gå på skolen fordi jeg ikke klarte å holde maska. På alle elevsamtaler ble jeg fortalt at jeg var et positivt tilskudd til en bra klasse og at jeg var en humørfylt person som spredte glede hvor enn jeg kom. Jeg trodde dem ikke.
Jeg tenkte ofte at alle de som var lykkelige umulig kunne være i kontakt med seg selv. Jeg husker at jeg aldri kunne forestille meg å være en del av et større fellesskap siden jeg var så utafor meg sjøl. Jeg husker min første sommerleir med Rød Ungdom - kanskje den beste opplevelsen gjennom hele depresjonen - ei uke hvor jeg traff folk jeg likte og som trodde det samme som meg. Men som ikke så meg. Jeg var jo bare et bunnløst hull allikevel. Et bunnløst hull som ville dø.
Jeg husker lange dager aleine på en liten, trist hybel, og netter som var enda lengre. Jeg husker mine første erfaringer med alkohol som alltid endte med grining og sjøldestruktivhet. Når jeg drakk kom all dritten fram, all kvalmen og alle tankene man ikke kan si høyt på dagtid. Jeg er ingenting verdt, jeg er bare et problem for verden og dere har absolutt ikke bruk for meg.
Jeg unner ingen den følelsen. Jeg unner ingen å ville dø.
Historien er så utrolig lang. Jeg brukte nesten tre år på å lære meg å like meg selv for den jeg var. Jeg brukte tre år på å komme meg ut av grøfta, klare å stå opp om mårran og på å innse at alle mennesker er fantastiske for noen. At verden har bruk for meg.
Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg holdt ut. Hvorfor jeg ikke bare hang meg i garasjen ei mørk vinternatt eller samlet opp nok smertestillende. Jeg lurer litt på det selv også i blant, nå, ikke fordi jeg har det forjævlig, men fordi jeg faktisk hadde det forjævlig da.
Det handler om å vite at uansett hva som skjer, så elsker foreldrene dine deg. Det handler om å vite at det kommer en dag i morgen, at ting hele tida blir bedre, at det er så mye man ikke har sett, så mange man ikke har møtt, så mye musikk man ikke har hørt og så mye mat man ikke har smakt. Det handler om å se rundt neste sving og å vite at alt blir bedre.
For meg tok det jævlig lang tid. Jeg har levd i snart tjue år. I tre av dem har jeg ønsket å dø. Det er for mye, og jeg unner ingen å ha det sånn. Men hvis man først er i en slik situasjon er det godt å ha noe å trøste seg med. Det er derfor jeg liker Ane Brun så godt. Denne er til deg, Ida.
En person jeg setter veldig høyt har blitt lagt inn på en psykiatrisk klinikk. Jeg har ikke satt meg inn i alle problemene denne personen har, men jeg er glad for at hun nå får hjelp til å takle tingene. Verden har bruk for henne. Vi har ikke råd til å miste et så vakkert menneske.
Jeg ligger våken lenge i min egen seng og får ikke sove, denne nydelige aprilkvelden. Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt, lyder fra fugler jeg ikke har hørt siden jeg flyttet til Bergen i august. Det er vår, det er bar asfalt og vi reiser oss langsomt fra dvalen vi har vært i så lenge. Ja, det føles sånn. Og det er verdens herligste følelse.
Men fuglene kvitrer akkurat litt for høyt til at jeg får nattero, og jeg prøver en gammel medisin som jeg innbiller meg at alltid fungerte før. Jeg finner fram min seks år gamle discman (ikke at jeg trenger å lete veldig lenge), somler meg gjennom platesamlingen og finner det jeg leter etter. Jeg legger meg tilrette i sengen igjen, sliten etter dagens herjinger, innstilt på å bli dysset i søvn av Ane Bruns fløyelsmjuke stemme og rolige melodier.
Jeg får ikke sove. Jeg tenker på venninnen min som er innlagt på psykiatrisk. Som vil dø. Som gir så mye liv til alle rundt seg at hun ikke har noe igjen til seg selv. Og jeg lar tankene fare, tre, fire år tilbake, kanskje, og skjønner at jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å ville dø.
For det er ikke så veldig vanskelig å være deprimert. Det er ikke en veldig komplisert måte å forholde seg til livet på. Jeg husker et par setninger jeg pleide å si til folk jeg snakket med på den tiden, folk som fikk betalt for å hjelpe meg, og folk som ikke ville at jeg skulle dø;
Jeg skulle ønske jeg bare hadde brukket benet. Da ville smerten vært mye enklere å se for andre.
Og
Jeg har et hull inni meg. Det er et svart hull som eter meg opp innenfra.
Det begynte vel i jula i 2004. Jeg var så uendelig sliten. Jeg kom hjem etter å ha flyttet bort for å gå på skole, og forventningene var enorme. Det endte med at jeg lå på sofaen i fjorten dager og ikke orket å gjøre noe annet enn å kjefte litt på lillebroren min med ADHD og å bekymre meg over smerter i brystet, tsunamien i Asia og om jeg hadde gjort det riktige valget på videregående. Ikke særlig store ting, altså.
I januar 2005 dro jeg til legen. Jeg var så redd for de smertene - for de forsvant ikke. Inne hos den stakkars turnuslegen brøt jeg sammen. Jeg gråt mine tapre tårer, og fikk en resept på muskelavslappende midler og en psykologitime på kjøpet.
Uka etter dro jeg til psykologen, men var blitt så vant med å være "sliten" at verken jeg eller psykologen (som aldri forsto noe som helst) så hvor ting bar hen.
Dagen etter svelget jeg hele eska med medisinen fra legen og en hel del smertestillende. Jeg var desperat. Jeg gjennomførte stuntet på dagtid, innelåst på mitt eget internatrom, overbevist om at noen ville finne meg på den daglige runden personalet hadde. Jeg gråt og ville bli reddet. Eller dø.
Ingen fant meg. Jeg skrev et brev til mamma som forklarte hele situasjonen, og sa at jeg trengte hjelp. I påskeferien ble alle kort lagt på bordet, og ballen begynte å rulle. Jeg var innom BUP, PPT og hele lefsa. Men jeg ville bare dø.
Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde tanker om å henge meg selv i garasjen. At smertestillende var noe jeg forbandt med døden. De ble selvsagt redde og lærte seg å gjemme tabletter og å følge med på hvor jeg var. Jeg husker at livet var ei overfladisk smørje, at jeg ofte ikke klarte å stå opp og gå på skolen fordi jeg ikke klarte å holde maska. På alle elevsamtaler ble jeg fortalt at jeg var et positivt tilskudd til en bra klasse og at jeg var en humørfylt person som spredte glede hvor enn jeg kom. Jeg trodde dem ikke.
Jeg tenkte ofte at alle de som var lykkelige umulig kunne være i kontakt med seg selv. Jeg husker at jeg aldri kunne forestille meg å være en del av et større fellesskap siden jeg var så utafor meg sjøl. Jeg husker min første sommerleir med Rød Ungdom - kanskje den beste opplevelsen gjennom hele depresjonen - ei uke hvor jeg traff folk jeg likte og som trodde det samme som meg. Men som ikke så meg. Jeg var jo bare et bunnløst hull allikevel. Et bunnløst hull som ville dø.
Jeg husker lange dager aleine på en liten, trist hybel, og netter som var enda lengre. Jeg husker mine første erfaringer med alkohol som alltid endte med grining og sjøldestruktivhet. Når jeg drakk kom all dritten fram, all kvalmen og alle tankene man ikke kan si høyt på dagtid. Jeg er ingenting verdt, jeg er bare et problem for verden og dere har absolutt ikke bruk for meg.
Jeg unner ingen den følelsen. Jeg unner ingen å ville dø.
Historien er så utrolig lang. Jeg brukte nesten tre år på å lære meg å like meg selv for den jeg var. Jeg brukte tre år på å komme meg ut av grøfta, klare å stå opp om mårran og på å innse at alle mennesker er fantastiske for noen. At verden har bruk for meg.
Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg holdt ut. Hvorfor jeg ikke bare hang meg i garasjen ei mørk vinternatt eller samlet opp nok smertestillende. Jeg lurer litt på det selv også i blant, nå, ikke fordi jeg har det forjævlig, men fordi jeg faktisk hadde det forjævlig da.
Det handler om å vite at uansett hva som skjer, så elsker foreldrene dine deg. Det handler om å vite at det kommer en dag i morgen, at ting hele tida blir bedre, at det er så mye man ikke har sett, så mange man ikke har møtt, så mye musikk man ikke har hørt og så mye mat man ikke har smakt. Det handler om å se rundt neste sving og å vite at alt blir bedre.
For meg tok det jævlig lang tid. Jeg har levd i snart tjue år. I tre av dem har jeg ønsket å dø. Det er for mye, og jeg unner ingen å ha det sånn. Men hvis man først er i en slik situasjon er det godt å ha noe å trøste seg med. Det er derfor jeg liker Ane Brun så godt. Denne er til deg, Ida.
I fell down in that hole again
I am a lump of jelly
I am a dead fish
I look up at the blue sky
Aand I know that it's just
A temporary dive
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
I am a lump of jelly
I am a dead fish
I look up at the blue sky
Aand I know that it's just
A temporary dive
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
fredag 28. mars 2008
Stalkeren meg
Jeg så forleden en litt kvasifilosofisk film om stalking, eller forfølgelse, om du vil. Mannen i hovedrollen (som forøvrig blei spilt av en litt puslete Daniel Craig) var sammen med flere andre involvert i en ulykke som omhandlet en piknik, et jorde, en liten gutt og en stor, rød luftballong. En av dem han var sammen med var en litt cheesy type med halvlangt hår alà vokalisten i Status Quo (si fra hvis det blir mye mannfolk her). Denne fyren led av en eller annen form mani; og blei ekstremt forelska i vår alles mr. Craig. Det gikk så langt som at han satt utenfor vinduet hans og venta på "gardin-signalet" fra sin forbudte kjærlighet (mannen hadde jo dame og greier). Og alle som tror de blir forfulgt, prøv å google "curtains signal" (eller noe i den duren). Hele greia ender med knivstikking, en liten jente som banner og et heftig kyss mellom to menn.
Forresten forferdelig filmmusikk.
Dette var selvsagt bare introen til innlegget. Jeg er en stalker, og for å få meg til å virke mindre skummel er det greiest å beskrive en virkelig fæl en på forhånd.
Hvordan jeg stalker? Nei, jeg henger ikke utenfor vinduet ditt om kvelden. Nei, jeg tar ikke bussen lengre enn jeg skal fordi jeg vil se på deg. Er du en av mine halvbekjente jeg ser i byen går jeg faktisk heller en omvei i stedet for å måtte tørrprate med deg. Jeg hater tomprat, og jeg er ikke redd for å innrømme det.
Neida, her går det i Facebook- og blogg-stalking. Jeg har kanskje snakket to ord med deg i virkeligheten, men jeg ser allikevel på alle bildene av deg og vennene dine på fest. Jeg legger igjen kommentarer på de rareste steder og poker fremmede. Shit man.
Jeg tar alltid utgangspunkt i Virrvarrbloggen når jeg har lyst til å lese noe nytt og spennende. Hun har masse linker til masse blogger en kan bli forelska i, eventuelt i forfatterne, og det siste er kanskje ikke det lureste. Nå har jeg fått meg selv til å tro at jeg er forelska i forfatteren av Bussbloggen. Ikke fordi jeg er enig i alle hans resonnementer, men fordi han er bussjåfør i Bergen. Det er jo nesten nok. Heh.
Men dette er egentlig ikke en bloggpost om hvor mye jeg følger etter folk. Det er en bloggpost om at det er noen interessante mennesker der ute, langt borte gjerne, som jeg helst skulle ha snakka mer med. Og når de ikke svarer - fordi de sover - har man bare "26 pictures of" å forholde seg til. Sukk.
Forresten forferdelig filmmusikk.
Dette var selvsagt bare introen til innlegget. Jeg er en stalker, og for å få meg til å virke mindre skummel er det greiest å beskrive en virkelig fæl en på forhånd.
Hvordan jeg stalker? Nei, jeg henger ikke utenfor vinduet ditt om kvelden. Nei, jeg tar ikke bussen lengre enn jeg skal fordi jeg vil se på deg. Er du en av mine halvbekjente jeg ser i byen går jeg faktisk heller en omvei i stedet for å måtte tørrprate med deg. Jeg hater tomprat, og jeg er ikke redd for å innrømme det.
Neida, her går det i Facebook- og blogg-stalking. Jeg har kanskje snakket to ord med deg i virkeligheten, men jeg ser allikevel på alle bildene av deg og vennene dine på fest. Jeg legger igjen kommentarer på de rareste steder og poker fremmede. Shit man.
Jeg tar alltid utgangspunkt i Virrvarrbloggen når jeg har lyst til å lese noe nytt og spennende. Hun har masse linker til masse blogger en kan bli forelska i, eventuelt i forfatterne, og det siste er kanskje ikke det lureste. Nå har jeg fått meg selv til å tro at jeg er forelska i forfatteren av Bussbloggen. Ikke fordi jeg er enig i alle hans resonnementer, men fordi han er bussjåfør i Bergen. Det er jo nesten nok. Heh.
Men dette er egentlig ikke en bloggpost om hvor mye jeg følger etter folk. Det er en bloggpost om at det er noen interessante mennesker der ute, langt borte gjerne, som jeg helst skulle ha snakka mer med. Og når de ikke svarer - fordi de sover - har man bare "26 pictures of" å forholde seg til. Sukk.
mandag 24. mars 2008
Et innlegg om politikk
Eksempel på god politisk diskusjon:
Person 1: Vi må forstå israelernes kamp. De lider de også, og de har vel egentlig rett til det landet som egentlig er deres.
Person 2: Nei.
Et veldig politisk bilde:
Person 1: Vi må forstå israelernes kamp. De lider de også, og de har vel egentlig rett til det landet som egentlig er deres.
Person 2: Nei.
Et veldig politisk bilde:
fredag 21. mars 2008
En unødvendig tekst om unødvendige ting
Heisann sveisann!
I dag har jeg vært på jobb i ganske mange timer, og har fått ganske god tid til å produsere en liste over livets mange unødvendigheter. Her er mine five hits:
1. Vanter uten fingre.
Plagg som dette er så ufattelig unødvendige av forskjellige grunner:
- Du ser ut som en narkoman når du har dem på.
- Du fryser noe forjævlig på fingrene hvis det er kaldt, noe som er en utrolig lite tilfredsstillende opplevelse.
- Halve hånden din klør hvis det er for varmt, som også er ganske grønnjævlig.
- Du ser som sagt ut som en narkoman idiot med dem på.
Det er som å gå med en lue som ikke dekker ørene. Eller å ha briller uten styrke. I DON'T GET IT!
2. Påsken.
Jepp, du hørte riktig. Påsken, den høytiden i året som får meg minst av alt til å tenke på Jesus, har dette året blitt en farse av høns, egg, søndagsruter og stengte butikker. Jeg, bygdetullingen, er blitt så aklimatisert at jeg blir dritsur av at butikkene er stengte andre dager enn søndag. Jeg blir sur av å komme et kvarter forseint til ølsalget (som stengte seks). Jeg blir sur av at bussen går sjeldnere enn tre trillioner ganger om dagen (hjemme går den to ganger daglig), og jeg blir sur av å måtte forklare fem hundre kunder delt på seks timer at JA, DET ER SØNDAGSRUTER I DAG, og JA, TIDE ER NOEN JÆVLA IDIOTER. Anyways. Jeg trenger pålegg. I dag. I dag er det langfredag. Jeg håper Jesus aldri står opp igjen!
3. Internettforhold.
Hallo, hvem ER det dere tror dere lurer? Alle veit at romantiske internettforhold er en bløff noen fant på for å kunne overvåke kjærlighetssjuke kommunister bedre. Og dessuten; femtimers MSN-samtaler teller ikke som "gode samtaler". Tvert i mot!
Du kan riste på hodet og le av meg, men tro meg. Jeg veit bedre enn deg. Når dere møter vil din verden rase sammen! Og jeg vil le!
...i alle fall, det er jævlig unødvendig.
4. Enda et unødvendig plagg: SLIPS.
Ingen fornuftige mennesker tar på seg slips i 2008. Hva skal det være godt for? Slipset slår både boleroen, de fingerløse vantene og nettingstrømper ned i støvlene. Jeg skjønner virkelig ikke poenget! Det er vanskelig å knytte, det ser teit ut og det funker egentlig bare hvis du skal drepe noen med det. Men en ting skal det ha: Man kan fanden døtte meg ønske seg slipsnål til jul.
5. Mennesker som er redde for hår.
Nuff said. De burde skytes!
Og helt til sist; et fullstendig unødvendig bilde.
I dag har jeg vært på jobb i ganske mange timer, og har fått ganske god tid til å produsere en liste over livets mange unødvendigheter. Her er mine five hits:
1. Vanter uten fingre.
Plagg som dette er så ufattelig unødvendige av forskjellige grunner:
- Du ser ut som en narkoman når du har dem på.
- Du fryser noe forjævlig på fingrene hvis det er kaldt, noe som er en utrolig lite tilfredsstillende opplevelse.
- Halve hånden din klør hvis det er for varmt, som også er ganske grønnjævlig.
- Du ser som sagt ut som en narkoman idiot med dem på.
Det er som å gå med en lue som ikke dekker ørene. Eller å ha briller uten styrke. I DON'T GET IT!
2. Påsken.
Jepp, du hørte riktig. Påsken, den høytiden i året som får meg minst av alt til å tenke på Jesus, har dette året blitt en farse av høns, egg, søndagsruter og stengte butikker. Jeg, bygdetullingen, er blitt så aklimatisert at jeg blir dritsur av at butikkene er stengte andre dager enn søndag. Jeg blir sur av å komme et kvarter forseint til ølsalget (som stengte seks). Jeg blir sur av at bussen går sjeldnere enn tre trillioner ganger om dagen (hjemme går den to ganger daglig), og jeg blir sur av å måtte forklare fem hundre kunder delt på seks timer at JA, DET ER SØNDAGSRUTER I DAG, og JA, TIDE ER NOEN JÆVLA IDIOTER. Anyways. Jeg trenger pålegg. I dag. I dag er det langfredag. Jeg håper Jesus aldri står opp igjen!
3. Internettforhold.
Hallo, hvem ER det dere tror dere lurer? Alle veit at romantiske internettforhold er en bløff noen fant på for å kunne overvåke kjærlighetssjuke kommunister bedre. Og dessuten; femtimers MSN-samtaler teller ikke som "gode samtaler". Tvert i mot!
Du kan riste på hodet og le av meg, men tro meg. Jeg veit bedre enn deg. Når dere møter vil din verden rase sammen! Og jeg vil le!
...i alle fall, det er jævlig unødvendig.
4. Enda et unødvendig plagg: SLIPS.
Ingen fornuftige mennesker tar på seg slips i 2008. Hva skal det være godt for? Slipset slår både boleroen, de fingerløse vantene og nettingstrømper ned i støvlene. Jeg skjønner virkelig ikke poenget! Det er vanskelig å knytte, det ser teit ut og det funker egentlig bare hvis du skal drepe noen med det. Men en ting skal det ha: Man kan fanden døtte meg ønske seg slipsnål til jul.
5. Mennesker som er redde for hår.
Nuff said. De burde skytes!
Og helt til sist; et fullstendig unødvendig bilde.
onsdag 19. mars 2008
Fritt etter fantasien
Kjære kameratar og andre; eg har skrevet eit dikt. Værsågod.
I din svolt
ser eg mitt eige ansikt
Du har gått deg vill
i eit glashus
av stein
No
er du i rommet av speil
og alt du kan sjå
er meg
I din svolt
ser eg mitt eige ansikt
Du har gått deg vill
i eit glashus
av stein
No
er du i rommet av speil
og alt du kan sjå
er meg
søndag 16. mars 2008
Bildespesial vol.1
Gjett om jeg hadde meldt meg inn i AUF på åttitallet, da. Liksom.Apropos: Drømte i natt at jeg dro til Norheimsund. Der ventet en dritings Håvard og en gjeng skallede menn som ville antaste meg mens jeg sov. Prøvde å holde meg våken, men det ga de faen i.
Klokken 10.01 presterte jeg å sende følgende tekstmelding til en viss Helge Jordal:
"Hei! Fin dama later bare som om hun venter sat... Fint vær :-)"
Greit nok å være fan av denne mannen, men når jeg kontakter han i søvne tror jeg det har gått for langt.Takk for i dag og værsågod.
Samtale vol.1
Sted: Brød og Vin.
Teit mann som såg ut som han kom rett frå ein nattklubb på nittitalet:
- Æææøøh, rulle røyk av Sondre liksom, eg er 36 år!
Lone som er i slaget:
- Nei, så kult! Eg er femogtredve! Vi er nesten like gamle!
Teit mann:
- Shit! Du held deg jævlig godt! Utroleg fin hud, bortsett frå dei kvisene på haka! Men fy faen! Er det sant? Du kunne gått for å vere 24, liksom, men 35.. du ser jævla bra ut, veit du det?
Lone:
- Takk skal du ha! Ja, ein er jo ute og mengar seg med ungdommen, veit du, hehehe...takk for komplimentet! Du ser ikkje så verst ut du heller!
Han gjekk. Alle lo.
Eg blei jævlig inspirert av at han såg ut som ein reinkarnasjon av nittitalet. Eg trur han ville likt dette biletet - som eg fekk fram ved å google "rave party". Enjoy.
Teit mann som såg ut som han kom rett frå ein nattklubb på nittitalet:
- Æææøøh, rulle røyk av Sondre liksom, eg er 36 år!
Lone som er i slaget:
- Nei, så kult! Eg er femogtredve! Vi er nesten like gamle!
Teit mann:
- Shit! Du held deg jævlig godt! Utroleg fin hud, bortsett frå dei kvisene på haka! Men fy faen! Er det sant? Du kunne gått for å vere 24, liksom, men 35.. du ser jævla bra ut, veit du det?
Lone:
- Takk skal du ha! Ja, ein er jo ute og mengar seg med ungdommen, veit du, hehehe...takk for komplimentet! Du ser ikkje så verst ut du heller!
Han gjekk. Alle lo.
Eg blei jævlig inspirert av at han såg ut som ein reinkarnasjon av nittitalet. Eg trur han ville likt dette biletet - som eg fekk fram ved å google "rave party". Enjoy.
Hold kjeft og les
Handling seier meir enn ord. Eg kan sei mange ting, men det er praksisen som teller. Vil du høyre kva eg meiner? Her kjem eit par påstandar eg plar sei når eg skal snakke om livet, døden og dei store tinga. Lzm.
1. "Eg elskar å reise og vil sjå verden."
Pisspreik. Eg har ikkje vore i utlandet siden i fjor vinter då eg var i Egypt. Den turen fekk eg gjennom skolen, og ikkje fordi eg fann ut på eige hand at eg skulle dra. Eg har heller ikkje vore utanfor Skandinavia bortsett frå den eine gongen i Egypt. Eg kan berre eitt anna språk enn norsk. Påstanden kan sikkert stemme på nokre områdar, men i dei fleste tilfella er han løgn og fanteri.
2. "Eg synst det er herleg å vere singel."
Av og til er eg mest forelska i meg sjølv, men stort sett er det ikkje kult å skulle vere berre meg. Jau då, eg får tilfredsstilt nokre elementære behov av og til, men sjølvsagt skulle eg ynskje eg var forelska i nokon som var forelska i meg tilbake.
3. "Mannen som elsket Yngve er verdas beste film."
Faen kor drittlei eg er av snakket om den filmen!! Jada, den var bra, men han er overalt. Og han var ikkje SÅ jævla eksistensiell og dyptpløyande. Så hald kjeft og konsentrer dykk om revolusjon i staden.
4. "Eg er ein svært aktiv blogger."
Hahaha. Dette punktet treng ikkje fleire tilføyelsar.
5. "Eg elsker kollektivtransport."
Eg hater kollektivtransport. Spesielt når du sitt ved siden av meg med dårlig hygiene, eit ekstremt lydnivå på trancemusikken du høyrer på, ein snørrete unge og/eller tre kilo brunkrem med smitteeffekt. Jau, eg veit eg er plagsam sjølv når eg høyrer på Gogol Bordello på full guffe, men eg hater deg fordet.
6. "Eg er alltid blid som smør."
Løgn. Eg blir destruktiv som faen når eg drikker, og gjer alltid ein av to moglege ting: Eter jævlig mykje dyr og usunn mat som eg alltid står tre kvarter i kø for å få, eller: Vandrar gatelangs, grinande og med ambisjonar om å kaste meg utfor ei bro. Det første gjer meg glad heilt til dagen etterpå.
7. "Fylla er jævlig gøy."
Eg hater fylla. Eg hater å vere så full at du ler av meg utan at eg skjønner det sjølv, at eg havnar i kategoriar som dei i forrige punkt, at fyllasex er ufatteleg dårleg, at eg mister evnen til å agitere for mi politiske overbevisning, at alle samtalar dreier seg om kjipe ting og at ingenting er morosamt, at ein fest ikkje lenger er ein fest men et jævla nachspiel (kafaen skjer med ungdommen? Slår aldri feil) og ikkje minst; dagen derpå. Meir vil eg ikkje sei.
8. "Ungdommen er livets vår."
Elns. Det er det faen ikkje. Det skal vere jævlig fantastisk å vere nitten, men sorry borry, det er rimeleg kjipt til tider. Eg hater å vere blakk, å jobbe deltid og å ikkje føle at eg lever skikkeleg.
9. "Alt er berre heilt jævlig."
Neida. Eg har det ikkje så ille, eigentleg. Eg har ein pc. Det er ei grunnleggande forbetring siden sist.
1. "Eg elskar å reise og vil sjå verden."
Pisspreik. Eg har ikkje vore i utlandet siden i fjor vinter då eg var i Egypt. Den turen fekk eg gjennom skolen, og ikkje fordi eg fann ut på eige hand at eg skulle dra. Eg har heller ikkje vore utanfor Skandinavia bortsett frå den eine gongen i Egypt. Eg kan berre eitt anna språk enn norsk. Påstanden kan sikkert stemme på nokre områdar, men i dei fleste tilfella er han løgn og fanteri.
2. "Eg synst det er herleg å vere singel."
Av og til er eg mest forelska i meg sjølv, men stort sett er det ikkje kult å skulle vere berre meg. Jau då, eg får tilfredsstilt nokre elementære behov av og til, men sjølvsagt skulle eg ynskje eg var forelska i nokon som var forelska i meg tilbake.
3. "Mannen som elsket Yngve er verdas beste film."
Faen kor drittlei eg er av snakket om den filmen!! Jada, den var bra, men han er overalt. Og han var ikkje SÅ jævla eksistensiell og dyptpløyande. Så hald kjeft og konsentrer dykk om revolusjon i staden.
4. "Eg er ein svært aktiv blogger."
Hahaha. Dette punktet treng ikkje fleire tilføyelsar.
5. "Eg elsker kollektivtransport."
Eg hater kollektivtransport. Spesielt når du sitt ved siden av meg med dårlig hygiene, eit ekstremt lydnivå på trancemusikken du høyrer på, ein snørrete unge og/eller tre kilo brunkrem med smitteeffekt. Jau, eg veit eg er plagsam sjølv når eg høyrer på Gogol Bordello på full guffe, men eg hater deg fordet.
6. "Eg er alltid blid som smør."
Løgn. Eg blir destruktiv som faen når eg drikker, og gjer alltid ein av to moglege ting: Eter jævlig mykje dyr og usunn mat som eg alltid står tre kvarter i kø for å få, eller: Vandrar gatelangs, grinande og med ambisjonar om å kaste meg utfor ei bro. Det første gjer meg glad heilt til dagen etterpå.
7. "Fylla er jævlig gøy."
Eg hater fylla. Eg hater å vere så full at du ler av meg utan at eg skjønner det sjølv, at eg havnar i kategoriar som dei i forrige punkt, at fyllasex er ufatteleg dårleg, at eg mister evnen til å agitere for mi politiske overbevisning, at alle samtalar dreier seg om kjipe ting og at ingenting er morosamt, at ein fest ikkje lenger er ein fest men et jævla nachspiel (kafaen skjer med ungdommen? Slår aldri feil) og ikkje minst; dagen derpå. Meir vil eg ikkje sei.
8. "Ungdommen er livets vår."
Elns. Det er det faen ikkje. Det skal vere jævlig fantastisk å vere nitten, men sorry borry, det er rimeleg kjipt til tider. Eg hater å vere blakk, å jobbe deltid og å ikkje føle at eg lever skikkeleg.
9. "Alt er berre heilt jævlig."
Neida. Eg har det ikkje så ille, eigentleg. Eg har ein pc. Det er ei grunnleggande forbetring siden sist.
onsdag 20. februar 2008
Kjerringtesten
Den er her og. Takk, Sigurd!
Er jeg en kjerring?
Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
Egentlig ikke. Jeg har ikke penger bestandig.
Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
Jeg har ikke TV...
Du rydder jevnlig i dypfryseren
Jeg har EN ting i frysern; litt av en pose wokgrønnsaker.
Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”.
En sånn hvafornoe?
Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag.
Jeg veit ikke hva jeg skal ha til middag i DAG.
Du synes fersk gjær er bedre enn tørr.
Mamma baker gode brød. De er med tørrgjær.
Du synes middag kl 19.00 er sent.
Som sagt...
Du har fem kasser med julepynt.
Julehøytida er forbeholdt mitt barndomshjem.
Du kjøper julepynt på salg i januar.
Som Sigurd har jeg ikke penger i januar.
Du snakker helst med kvinner på fest.
Æh.
Du blir lykkelig over en ny kjele.
Ja, når naboen flytter og tar med seg alt kjøkkenutstyret blir jeg glad om noen gir meg gryter! Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
Jeg har aldri rester. Jeg har aldri nok mat.
Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
Ikke bestandig!
Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
Sist noen lagde rekecoctail til meg...
Du synes det er festlig med fiskekabaret.
Hålogaland Teater har satt opp en fiskekabaret en gang. Dritgøy!
Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
Hvilken svigermor? Og hvilke duker?
Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
Hvilken ferie?
Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
HILLARIOUS!
Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
Ikke veldig.
Du har tellekant på trusene.
Tellehvafornoe?
Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
Jeg har masse brosjyrer over kulturelle aktiviteter i byen, utstillinger, konserter, osv. Teller det?
Du sjekker kølappen på posten hver gang det plinger.
Ja, gjør ikke alle det? Det er på posten man virkelig skjønner at livet går fort/sakte. Alt etter som.
Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
Seffern. Lol lzm.
Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.
Å bli tatt i toern? Hva sa du at?
Du får såpe i julegave.
Nei, jeg får sleiver og kjøkkenutstyr. Veit ikke om det er særlig bedre.
Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
Jeg plukker bare baktanker fra andres hår.
Du bruker samme tepose to ganger.
"Du bruker samme truse to ganger uten å vaske den." Nei.
Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
Nei. Jeg har med en død fisk. (...)
Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
Eventuelt den drittdårlige radioen...
Du har våtservietter i bilen.
I hakkje bil, beibi.
Du soler deg i vanlig BH.
Nei. Retten og sletten.
Du danser swing til all slags musikk.
Syredansen er en klassiker!
Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
Gjør gamle damer dette?
Du kjøper “gode” sko.
Nei, jeg kjøper "dårlige" sko.
Du har paraply i håndvesken.
Her skulle svaret vært "hallo, jeg bor i Bergen!", men siden jeg ikke eier en skikkelig paraply (eller en veldig stor håndveske) kan jeg ikke si ja og være ærlig samtidig. Eh.
Du tar selv initiativ til slektsstevne.
Jeg har ti tusen slektninger. As if.
Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
Til hva da? Jeg kaster alt- alltid.
Du bruker sukkerbit til kaffen.
Eeeeh
Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
Jeg inviterer aldri til kaffeselskap.
JEG ER EI KJERRING! HURRA!
Er jeg en kjerring?
Du bruker mer penger i uka enn i helgene.
Egentlig ikke. Jeg har ikke penger bestandig.
Du har duk og blomsterpotte på TV-en.
Jeg har ikke TV...
Du rydder jevnlig i dypfryseren
Jeg har EN ting i frysern; litt av en pose wokgrønnsaker.
Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”.
En sånn hvafornoe?
Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag.
Jeg veit ikke hva jeg skal ha til middag i DAG.
Du synes fersk gjær er bedre enn tørr.
Mamma baker gode brød. De er med tørrgjær.
Du synes middag kl 19.00 er sent.
Som sagt...
Du har fem kasser med julepynt.
Julehøytida er forbeholdt mitt barndomshjem.
Du kjøper julepynt på salg i januar.
Som Sigurd har jeg ikke penger i januar.
Du snakker helst med kvinner på fest.
Æh.
Du blir lykkelig over en ny kjele.
Ja, når naboen flytter og tar med seg alt kjøkkenutstyret blir jeg glad om noen gir meg gryter! Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester.
Jeg har aldri rester. Jeg har aldri nok mat.
Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer.
Ikke bestandig!
Du spiser alltid rekecocktail til forrett.
Sist noen lagde rekecoctail til meg...
Du synes det er festlig med fiskekabaret.
Hålogaland Teater har satt opp en fiskekabaret en gang. Dritgøy!
Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor.
Hvilken svigermor? Og hvilke duker?
Du har ferdiglagede middager med på påskeferie.
Hvilken ferie?
Du synes dronning Sonja har mange artige hatter.
HILLARIOUS!
Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt.
Ikke veldig.
Du har tellekant på trusene.
Tellehvafornoe?
Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe.
Jeg har masse brosjyrer over kulturelle aktiviteter i byen, utstillinger, konserter, osv. Teller det?
Du sjekker kølappen på posten hver gang det plinger.
Ja, gjør ikke alle det? Det er på posten man virkelig skjønner at livet går fort/sakte. Alt etter som.
Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben.
Seffern. Lol lzm.
Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino.
Å bli tatt i toern? Hva sa du at?
Du får såpe i julegave.
Nei, jeg får sleiver og kjøkkenutstyr. Veit ikke om det er særlig bedre.
Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker.
Jeg plukker bare baktanker fra andres hår.
Du bruker samme tepose to ganger.
"Du bruker samme truse to ganger uten å vaske den." Nei.
Du har med pute når du skal kjøre langt i bil.
Nei. Jeg har med en død fisk. (...)
Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset.
Eventuelt den drittdårlige radioen...
Du har våtservietter i bilen.
I hakkje bil, beibi.
Du soler deg i vanlig BH.
Nei. Retten og sletten.
Du danser swing til all slags musikk.
Syredansen er en klassiker!
Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret.
Gjør gamle damer dette?
Du kjøper “gode” sko.
Nei, jeg kjøper "dårlige" sko.
Du har paraply i håndvesken.
Her skulle svaret vært "hallo, jeg bor i Bergen!", men siden jeg ikke eier en skikkelig paraply (eller en veldig stor håndveske) kan jeg ikke si ja og være ærlig samtidig. Eh.
Du tar selv initiativ til slektsstevne.
Jeg har ti tusen slektninger. As if.
Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass.
Til hva da? Jeg kaster alt- alltid.
Du bruker sukkerbit til kaffen.
Eeeeh
Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap.
Jeg inviterer aldri til kaffeselskap.
JEG ER EI KJERRING! HURRA!
onsdag 30. januar 2008
Jeg begår mord
Ikke på noe spesielt levende vesen, men på min halvdøde diktblogg. Det har vært tilnærmet ingen aktivitet på den siden før jul, og et skikkelig halshugg skal nå til. Men det skjer ikke i stillhet. Jeg fører arven videre til Beinrangelbloggen; og tar diktet om Veggen og Vegen med inn i varmen. Her kommer det:
Veggen og vegen
Ved foten av ein bratt fjellvegg
ligg ein grusveg
som ein gong skal bli asfaltert
Få nye, kvite striper kvart tiande år
Fjellveggen står der han står
græt kvite striper av snø
ein gong i året
Veggen og vegen
Ved foten av ein bratt fjellvegg
ligg ein grusveg
som ein gong skal bli asfaltert
Få nye, kvite striper kvart tiande år
Fjellveggen står der han står
græt kvite striper av snø
ein gong i året
mandag 28. januar 2008
Voldtekt?
Iflg. Straffelovens § 192 er voldtekt:
- det å skaffe seg seksuell omgang ved vold eller ved truende atferd
- det å ha seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen
- det å ved vold eller ved truende atferd få noen til å ha seksuell omgang med en annen, eller til å utføre tilsvarende handlinger med seg selv
"Voldtekt", sier du, "er ikke det samme som skjedde mellom oss."
"Mellom oss." Du får det til å høres ut som en enkel kommunikasjonssvikt mellom to personer.
På sett og vis var det jo nettopp det det var. Jeg kan i alle fall ikke fatte hva jeg tenkte da vi lå nakne ved siden av hverandre og jeg sa, som sant var, at jeg var kåt. Hvorfor lyttet jeg ikke til den slitne kroppen min og det den egentlig signaliserte? Hold rundt meg, ta vare på meg, jeg trenger omsorg, ikke en halvfeit guttemann som puster tungt i øret mitt og som hvisker hvor deilig jeg er eller hvor trang du tror jeg er? Hvordan kunne jeg forvente at du skulle lytte til den når jeg ikke en gang gjorde det selv?
"Voldtekt", sier du, "er når dama sier nei. Da må man faen meg respektere det."
Joda, jeg skulle sagt ifra. Jeg skulle lagt meg i helt andre enden av senga, ikke tatt av meg alle klærne og sagt pent nei. Men hvordan sier man nei til en man igrunn lengter etter å kjenne nært inntil seg? Hvordan sier man "nei, sorry, jeg vil ikke ha sex med deg fordi jeg er sliten og lei og ikke heilt i balanse" til en man blir mo i knærne av å tenke på, og som har nydelige, store brune øyne?
Hvordan sier en snill og pen pike nei til en som så tydelig har lyst på henne hele kvelden? Som høylytt proklamerer hvor deilig hun er, mens han ligger ved siden av henne på sofaen og ser henne inn i øynene?
Jeg burde sagt nei. Jeg burde virkelig sagt nei til deg. Hvorfor gjorde jeg ikke det?
"Voldtekt", sier du, "er nettopp vold og har ingenting med sex å gjøre."
Enig. Men hva er da grafsende fingre, sterke hender, tung pust og en tung kropp oppå min? Hva er det da å bli kasta rundt på magen, og ligge der mens jeg hører pusten din og mitt eget hjerte?
Og smerten - den fysiske smerten - den var jo ikke der. Var det da voldtekt? Var det ikke bare litt kjip sex som man burde kunne le av etterpå?
"Voldtekt", sier du, "er når man har traumer etterpå og sliter med psykiske problemer og traumer for resten av livet."
Jeg grein den natta. Jeg lå på badegulvet mens du sov din skjønnhetssøvn i min seng, naken og tilfredsstilt. Jeg grein og ringte til en venninne hvis budskap var at jeg skulle lære av denne opplevelsen. At det sikkert var en mening med det. En mening med at du hadde ødelagt det som kunne bli noe fint. Eller var det du som ødela? Var det ikke jeg som ikke sa klart nok i fra? Var det ikke jeg som var så deilig og mjuk at du bare måtte ta på meg? Og var det ikke jeg som hadde invitert deg på overnatting? Var det ikke det? Var det en voldtekt da?
Jeg har så mange spørsmål. Og nesten ingen svar. Jeg bare veit at dette ordet, dette grusomme navnet på en sånn grenseoverskridende handling ikke har noe med meg å gjøre. Jeg kan ikke ta det i min munn og si at jeg har blitt voldtatt. Jeg klarer ikke å sette grensa på egen hånd. Da er det lettere at du allerede har gjort det for meg. Det var ikke en voldtekt. Det var bare helt jævlig.
mandag 7. januar 2008
Mitt liv i stikkordsform
Her får du de siste oppdateringene om hva jeg tenker på for tiden. VELDIG spennende. Hør, hør!
1. Jeg drømmer om at a) faren min er en slags militærdiktator i Bolivia som skal sende meg dit etter å ha drept mamma - så jeg kan gifte meg med en rik mann der. Jeg blir livredd for det siden jeg egentlig vil tilbake til Bergen, men tanken på at jeg kan stikke av på Gardermoen beroliger meg. Og b) at jeg har lagt bagasjen min på feil side av sikkerhetskontrollen på flyplassen i Tromsø - og for å komme gjennom må jeg avgi urinprøve. Denne urinprøven skal leveres i et plaskrus jeg ødelegger med hendene mens jeg leiter etter en do - og blir forvandlet til en pizza etter at jeg endelig fikk gjort det jeg skulle. Og bagasjen jeg lette etter? En gammel, grå joggebukse jeg har knabbet fra pappa. Hva disse tingene betyr? Aner ikke. Og jeg drømmer om røde jakker og røde gensere.
2. Jeg trenger en jobb. En skikkelig jobb som jeg kan leve av og tjene litt reisepenger på. For jeg skal reise! Til Sør-Amerika! Neste sommer! Blir du med? (Og veit du om en jobb?)
3. Jeg er litt forelska. Det er hva jeg har å si om den saken.
(Knis)
OG ELLERS DA? Ellers? Jeg aner ikke. Jeg går rundt i en liten...jeg vil ikke kalle det boble, jeg vil kalle det marinade. Jeg går rundt i en litt tjukk marinade og er litt sliten og lei. Bare se på den lave aktiviteten på bloggen min. Det er også mange ting in the real life som jeg burde begynt med. Rødt kor. Kvinneutvalg. Alt mulig. Sliiiitsomt.
Det er jævlig hardt å ha ferie. Blogginnleggene blir så JÆVLA høy kvalitet på etterpå.
MEN! Et lyspunkt i tilværelsen! Grafitti på Facebook! Kjempegøy!
Og heilt til sist: Et fint bilete av ein foss og eit spanande bilde teken ut av eit bussvindu i føremiddag. Henholdsvis til høgre og venstre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
