Eg har byrja på VG1 Bygg- og anleggsteknikk på Årstad. Dette er kva første skuledag har gitt meg (med kommentarar i kursiv):
Eit årstrinn med 105 elevar, derav seks jenter.
Eg høyrde ei historie om ei jente som gjekk med skjørt på første skuledag på byggfag på Årstad. Ho hadde visst blitt seksuelt trakassert.
Eit laminert kort med ordensreglementet til skulen min til å ha i sekken.
"Hm... eg lurar på om mobbing er lov? Eller om det er lov å ha med seg våpen? Vent, eg kan jo berre sjekke reglementet eg har i sekken! For eit bra tiltak!"
Ein klasse kor den eine fyren skal delta i VM i handbak.
Og han likte å skru i garasjen.
Ei klokkeklar overtyding om at den norske skulen ikkje er gratis. Sjøl om det står i loven at den er det.
Kan nevne at vi faktisk må betale for skolebeviset. Kva i HELSIKE?
Eit behov for vernesko.
Jau, eg må kjøpe dei sjølv.
Og teiknebrett.
Ditto.
Noko å gjere på kvar dag.
Eg må faktisk byrja å stå opp før tolv. Oh lord.
Eit nærmare forhold til "It's learning".
Piss meg i øyret. Itsbørning.
Ein fullstendig gratis PC.
Ein fullstendig gratis PC eg må betale 1000 kroner for å ha i eit år, for så å betale 500 for å få beholde den resten av livet. Whatevskies, eg får sikkert bruk for den.
Ellers gleder eg meg faktisk til å byrje på skulen på skikkeleg. Sjølv om det ikkje høyrest sånn ut!
mandag 18. august 2008
torsdag 7. august 2008
Tyske ferieflørtar og andre skumle ting
Eit ordtak eg har bite meg merke i i det siste, er det velkjende og godt brukte (?) "Tyske ferieflørtar kjem aldri aleine". Eg har hatt ein del fritid denne sommaren, og har fulgt med på den grusomme "Arboga-tragedien". Og eg kan ikkje for det, men det kjem ei snikande kjensle og prikkar meg i nakken. Eg skal seia det beint fram:
Eg har hatt ein tysk ferieflørt. Eg har møtt ein mørk tyskar på ei strand i Danmark og ikkje følt noko særleg. Men kva veit vel eg om kva han følte? Kva faen veit eg om det? Kanskje han er der ute no, vonbroten og sint, med ei utriven dagbokside med ein sangtekst av Sissel Kyrkjebø i lomma? Eg kjenner eg blir litt nevrotisk av det her. Kanskje han har søkt seg studieplass ved høgskulen på Stord, berre for å komme nærmare. Kanskje han googlar namnet til både meg og kjærasten min akkurat no for tohundreogfjortande gong, og kanskje han har fødd mitt barn og adoptert det vekk...eller kanskje det berre er eg som har for mykje fritid.
Kanskje det hadde vore kjekt å treffe han igjen. Eg tenkte meg jo til Berlin i haustferien. Men eg veit ikkje om eg tør lenger. For som sagt, tyske ferieflørtar er noko ein skal passe seg for.
DEI ANDRE SKUMLE TINGA
På ein festival like utfor Bergen no i helga (eg vil ikkje sei kor, det her frikar meg totalt ut) blei eg psykisk antasta av eit såkalla klarsynt kvinnfolk frå det sentrale austlandet. Eg er inspirert av ein viss irriterande sommarhit (sommarslag? hæ?) når eg skal fortelje om denne dama. Og eg har tenkt å tene meg rik på den til neste år. Berre høyr;
Vi møttes på ein festival
Du smilte og lo men du var faen meg gal
Ville vite alt om kor eg vaks opp
visste ikkje når du skulle si stopp
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Du strauk meg på kinnet og tok ikkje nei for et nei
hvis du va virkelig synsk ville du skjønt at eg va lei
Du sa du kunne se kor gammel sjela mi va
det eineste eg hørte va blablabla!
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Neste års sommarhit, folkens. Eg berre seier det! :D
Eg har hatt ein tysk ferieflørt. Eg har møtt ein mørk tyskar på ei strand i Danmark og ikkje følt noko særleg. Men kva veit vel eg om kva han følte? Kva faen veit eg om det? Kanskje han er der ute no, vonbroten og sint, med ei utriven dagbokside med ein sangtekst av Sissel Kyrkjebø i lomma? Eg kjenner eg blir litt nevrotisk av det her. Kanskje han har søkt seg studieplass ved høgskulen på Stord, berre for å komme nærmare. Kanskje han googlar namnet til både meg og kjærasten min akkurat no for tohundreogfjortande gong, og kanskje han har fødd mitt barn og adoptert det vekk...eller kanskje det berre er eg som har for mykje fritid.
Kanskje det hadde vore kjekt å treffe han igjen. Eg tenkte meg jo til Berlin i haustferien. Men eg veit ikkje om eg tør lenger. For som sagt, tyske ferieflørtar er noko ein skal passe seg for.
DEI ANDRE SKUMLE TINGA
På ein festival like utfor Bergen no i helga (eg vil ikkje sei kor, det her frikar meg totalt ut) blei eg psykisk antasta av eit såkalla klarsynt kvinnfolk frå det sentrale austlandet. Eg er inspirert av ein viss irriterande sommarhit (sommarslag? hæ?) når eg skal fortelje om denne dama. Og eg har tenkt å tene meg rik på den til neste år. Berre høyr;
Vi møttes på ein festival
Du smilte og lo men du var faen meg gal
Ville vite alt om kor eg vaks opp
visste ikkje når du skulle si stopp
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Du strauk meg på kinnet og tok ikkje nei for et nei
hvis du va virkelig synsk ville du skjønt at eg va lei
Du sa du kunne se kor gammel sjela mi va
det eineste eg hørte va blablabla!
Refr.: Yo gale synske dame/yo gale synske dame
Når du spår tipper eg du bommer
for eg ga deg feil faens nummer
Neste års sommarhit, folkens. Eg berre seier det! :D
søndag 6. juli 2008
Fortellinger fra galehuset
Jeg kunne ha skrevet en morsom tekst om å være innlagt på psykiatrisk, men jeg klarer det ikke. Det var ikke så veldig gøy. Jeg løste kryssord til solen gikk ned, jeg ble vekket av ordene "hei, Lone! Du må våkne! Vi skal ta en blodprøve av deg!" (for de som ikke veit det; jeg har en ekstrem fobi for sprøyter.), jeg ble fratatt mobiltelefonen og hallusinerte meg i søvn ved hjelp av innsovingstabletter. Nesten som hjemme, men bare nesten.
Jeg har tidligere skrevet om å ville dø, og har mange ganger forsont meg med at jeg har gått gjennom en depresjon, overlevd og blitt sterkere og tøffere og bedre. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, veldig, veldig lenge, og har fått verdens beste kjæreste (noko som minnar meg på at dette burde vere på nynorsk. Sorry for å skuffa deg Kjetil, eg er ein opportunist av verste klasse.).
Sommerferien til "vanlige folk" begynner, og byen jeg bor i blir plutselig helt stille. Alle reiser bort. Det er ingen møter å gå på eller aksjoner å arrangere. Mine største bekymringer er hvorvidt folk får med seg sommerrutene på bussene i byen og om jeg finner støvsugerposer i kjelleren eller ikke. Mitt løse sosiale nettverk blir enda løsere, og jeg er mye alene. Litt for alene.
Dette skjer: Jeg blir fysisk dårlig og urolig, og lurer på om jeg enten er gravid eller holder på å få skikkelig influensa. Jeg blir distrè, rastløs og kvalm. Alle musklene mine spenner seg og jeg svetter i hendene. Om nettene sover jeg ikke. Kroppen min er så trøtt, så trøtt, men inne i hodet kverner tanker om alt og ingenting. Jeg kjenner energien boble i armer og bein, men klarer ikke å gjøre noe fordet. Hode og kropp føles fjernt fra hverandre.
Det går noen dager og netter. Jeg får ikke ro. Om natten må jeg be kjæresten min om å holde seg våken til jeg har sovnet. Jeg vil plutselig dø igjen. Disse tankene og idèene er så konkrete, så skumle og så levende. Jeg ligger og lurer på hvorvidt jeg skader meg eller ikke hvis jeg hopper ut av vinduet i andre etasje og hvilken vei jeg skal kutte pulsåra for at prosessen skal ta kortest tid.
Det er skummelt, trist og grusomt å ha det sånn. Og jeg blir sint. Jeg blir så utrolig sint, for jeg var ikke forberedt på dette, jeg så det ikke komme og jeg vil ikke ha det sånn! Jeg har vært nede i et svart hull før, og jeg er ikke interessert i å være der mer!
Jeg oppsøker en legevakt kvelden før kjæresten min reiser. Jeg får en akuttime hos lege dagen etterpå, og går hjem til de tryggeste armene det går an å ligge i. Dagen derpå klarer jeg ikke å forlate poliklinikken. Jeg klarer ikke å gå hjem til meg selv og tankene mine. Det ender med at de legger meg inn på den psykiatriske akuttavdelingen i Sandviken.
Den første kvelden er helt grusom. Jeg får ikke ta med noen personlige eiendeler. De fratar meg mobiltelefonen, nøkler og bankkort (hva tror de jeg skal jeg med kortene? Spise de?). De sjekker lommene mine og tar en blodprøve. Alle vegger er hvite og av betong. Foran TVn i stua er det skuddsikkert glass. Jeg vil hjem.
Jeg får besøk utpå kvelden, og blir noe roligere. Ellinor kommer med sin myke stemme (du vet at du høres ut som en roman, ikke sant? En GOD roman?) og blomster, og vi deler galgenhumor, historier fra livet og noen timer. Ellinor vet, og det er så godt. Jeg sover faktisk godt den natten.
Jeg gruer meg til frokost den andre dagen. Hvem er de andre? Er de farlige? Vil jeg klare å sitte ved bordet med dem? Jeg er jo frisk, jeg vil spise frokosten min hjemme.
Det går bra (altså, tatt i betraktning sted og humør). Jeg snakker med både demente sjømenn og nervøse damer som ser ut som kunst- og håndtverkslærere det har klikket for. Alle ser normale ut, og alle er triste. Alle er her frivillig bortsett fra en. Han spiser aldri, han bare røyker, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Og han har en t-skjorte det står "boob control" på. Jessda.
Jeg føler meg litt bedre av å være med de andre. Den Sosialt Ansvarlige i meg dukker plutselig opp, og jeg får en instinktiv trang til å underholde de andre med galgenhumor og en positiv innstilling. Noen må jo smile. Pleierne gjør det ikke, de ville bare blitt sett på som hyklerske idioter. Jeg kan smile og ta folk i hånden, og etterpå er jeg kjempesliten. Jeg kan ikke være trist foran andre folk!
Jeg reiser til byen og spiser en is med Sofie i solen. Jeg får reise hjem og hente mine personlige eiendeler, og de sjekker dem ikke når jeg kommer tilbake.
Om kvelden får jeg ikke sove, men er for trøtt til å lese. Jeg får en innsovningspille som "skal virke kjapt og kort", så jeg ikke skal få noen hangover dagen derpå. Det er det verste jeg har vært med på. Pillen får meg til å hallusinere, og jeg griner i søvne og har det kjipt. Jeg blir påmint mine desperate forsøk mot søvnløshet på videregående, som vanligvis bestod av seks Paracet. Det gav meg aldri noe mer enn hjertebank og vondt i magen.
Dagen etterpå våkner jeg, like trøtt som kvelden før. Jeg har litt angst for å forlate alle menneskene, men jeg følger med Sofie til byen, så jeg er ikke alene. Vi ligger hele dagen på Nordnes, bader, slikker sol (for et merkelig uttrykk!) og nyter livet så godt det lar seg gjøre. Jeg er hjemme på perm, og dagen etter blir jeg skrevet ut. Er jeg frisk nå?
Nei. Jeg er ganske forvirret, rastløs og tom på innsiden. Jeg takler ikke alle sosiale situasjoner og blir fort sliten hvis du ikke lytter til hva jeg har å si. Jeg sover dårlig og tenker ikke klart. Jeg fullfører ikke halvparten av setningene mine og klarer ikke å lese sammenhengende tekster. Jeg er distrè og utmattet. Jeg har alle symptomene på en klassisk depresjon, og er sjukemeldt fram til fredag 11.07.
Jeg vil ikke dø. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe å ønske det igjen. Det er ingen måte å takle det på. Jeg vil tilbake til livet, jeg er utålmodig og spent, for jeg vet hvor bra det kan være. Jeg lover å kjempe hardt for å komme over denne kneika. Jeg har klart det før og jeg skal klare det igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene og at folk vil hjelpe meg. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.
Jeg må bare sitte stille og lukte litt på blomstene først. Det er det eneste jeg klarer akkurat nå.
Jeg har tidligere skrevet om å ville dø, og har mange ganger forsont meg med at jeg har gått gjennom en depresjon, overlevd og blitt sterkere og tøffere og bedre. Jeg har hatt det veldig, veldig bra, veldig, veldig lenge, og har fått verdens beste kjæreste (noko som minnar meg på at dette burde vere på nynorsk. Sorry for å skuffa deg Kjetil, eg er ein opportunist av verste klasse.).
Sommerferien til "vanlige folk" begynner, og byen jeg bor i blir plutselig helt stille. Alle reiser bort. Det er ingen møter å gå på eller aksjoner å arrangere. Mine største bekymringer er hvorvidt folk får med seg sommerrutene på bussene i byen og om jeg finner støvsugerposer i kjelleren eller ikke. Mitt løse sosiale nettverk blir enda løsere, og jeg er mye alene. Litt for alene.
Dette skjer: Jeg blir fysisk dårlig og urolig, og lurer på om jeg enten er gravid eller holder på å få skikkelig influensa. Jeg blir distrè, rastløs og kvalm. Alle musklene mine spenner seg og jeg svetter i hendene. Om nettene sover jeg ikke. Kroppen min er så trøtt, så trøtt, men inne i hodet kverner tanker om alt og ingenting. Jeg kjenner energien boble i armer og bein, men klarer ikke å gjøre noe fordet. Hode og kropp føles fjernt fra hverandre.
Det går noen dager og netter. Jeg får ikke ro. Om natten må jeg be kjæresten min om å holde seg våken til jeg har sovnet. Jeg vil plutselig dø igjen. Disse tankene og idèene er så konkrete, så skumle og så levende. Jeg ligger og lurer på hvorvidt jeg skader meg eller ikke hvis jeg hopper ut av vinduet i andre etasje og hvilken vei jeg skal kutte pulsåra for at prosessen skal ta kortest tid.
Det er skummelt, trist og grusomt å ha det sånn. Og jeg blir sint. Jeg blir så utrolig sint, for jeg var ikke forberedt på dette, jeg så det ikke komme og jeg vil ikke ha det sånn! Jeg har vært nede i et svart hull før, og jeg er ikke interessert i å være der mer!
Jeg oppsøker en legevakt kvelden før kjæresten min reiser. Jeg får en akuttime hos lege dagen etterpå, og går hjem til de tryggeste armene det går an å ligge i. Dagen derpå klarer jeg ikke å forlate poliklinikken. Jeg klarer ikke å gå hjem til meg selv og tankene mine. Det ender med at de legger meg inn på den psykiatriske akuttavdelingen i Sandviken.
Den første kvelden er helt grusom. Jeg får ikke ta med noen personlige eiendeler. De fratar meg mobiltelefonen, nøkler og bankkort (hva tror de jeg skal jeg med kortene? Spise de?). De sjekker lommene mine og tar en blodprøve. Alle vegger er hvite og av betong. Foran TVn i stua er det skuddsikkert glass. Jeg vil hjem.
Jeg får besøk utpå kvelden, og blir noe roligere. Ellinor kommer med sin myke stemme (du vet at du høres ut som en roman, ikke sant? En GOD roman?) og blomster, og vi deler galgenhumor, historier fra livet og noen timer. Ellinor vet, og det er så godt. Jeg sover faktisk godt den natten.
Jeg gruer meg til frokost den andre dagen. Hvem er de andre? Er de farlige? Vil jeg klare å sitte ved bordet med dem? Jeg er jo frisk, jeg vil spise frokosten min hjemme.
Det går bra (altså, tatt i betraktning sted og humør). Jeg snakker med både demente sjømenn og nervøse damer som ser ut som kunst- og håndtverkslærere det har klikket for. Alle ser normale ut, og alle er triste. Alle er her frivillig bortsett fra en. Han spiser aldri, han bare røyker, drikker kaffe og ser ut av vinduet. Og han har en t-skjorte det står "boob control" på. Jessda.
Jeg føler meg litt bedre av å være med de andre. Den Sosialt Ansvarlige i meg dukker plutselig opp, og jeg får en instinktiv trang til å underholde de andre med galgenhumor og en positiv innstilling. Noen må jo smile. Pleierne gjør det ikke, de ville bare blitt sett på som hyklerske idioter. Jeg kan smile og ta folk i hånden, og etterpå er jeg kjempesliten. Jeg kan ikke være trist foran andre folk!
Jeg reiser til byen og spiser en is med Sofie i solen. Jeg får reise hjem og hente mine personlige eiendeler, og de sjekker dem ikke når jeg kommer tilbake.
Om kvelden får jeg ikke sove, men er for trøtt til å lese. Jeg får en innsovningspille som "skal virke kjapt og kort", så jeg ikke skal få noen hangover dagen derpå. Det er det verste jeg har vært med på. Pillen får meg til å hallusinere, og jeg griner i søvne og har det kjipt. Jeg blir påmint mine desperate forsøk mot søvnløshet på videregående, som vanligvis bestod av seks Paracet. Det gav meg aldri noe mer enn hjertebank og vondt i magen.
Dagen etterpå våkner jeg, like trøtt som kvelden før. Jeg har litt angst for å forlate alle menneskene, men jeg følger med Sofie til byen, så jeg er ikke alene. Vi ligger hele dagen på Nordnes, bader, slikker sol (for et merkelig uttrykk!) og nyter livet så godt det lar seg gjøre. Jeg er hjemme på perm, og dagen etter blir jeg skrevet ut. Er jeg frisk nå?
Nei. Jeg er ganske forvirret, rastløs og tom på innsiden. Jeg takler ikke alle sosiale situasjoner og blir fort sliten hvis du ikke lytter til hva jeg har å si. Jeg sover dårlig og tenker ikke klart. Jeg fullfører ikke halvparten av setningene mine og klarer ikke å lese sammenhengende tekster. Jeg er distrè og utmattet. Jeg har alle symptomene på en klassisk depresjon, og er sjukemeldt fram til fredag 11.07.
Jeg vil ikke dø. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å slippe å ønske det igjen. Det er ingen måte å takle det på. Jeg vil tilbake til livet, jeg er utålmodig og spent, for jeg vet hvor bra det kan være. Jeg lover å kjempe hardt for å komme over denne kneika. Jeg har klart det før og jeg skal klare det igjen. Jeg vet at jeg ikke er alene og at folk vil hjelpe meg. Det vil ta tid, men jeg skal klare det.
Jeg må bare sitte stille og lukte litt på blomstene først. Det er det eneste jeg klarer akkurat nå.
torsdag 17. april 2008
Hos tannlegen
...kan mykje rart skje. Eg har begynt å gå til ein student frå Sogn og Fjordane. Her om dagen var eg innom og fekk konstatert at eg hadde ei tann det ikkje var plakk i, og at eg har syreskadar (ikkje i hodet, din tulling.). Visst eg ikkje gjer noko med det vil tennene mine dette ut om femten-tjue år.
Den tid den sorg. Det eg eigentleg ville fortelje om var då eg hadde helst på tannlegen og han skulle intervjue meg om helsa mi og slike ting som er nyttige for sånne som han. Siste del av samtalen foregjekk omtrent slik:
Tannlegen: Har du nokon sjukdommar som kan ha betydning for behandlinga?
Meg: Næh.
Tannlegen: Har du nokon allergiar? Pollenallergi, til dømes?
Meg: Nei.
Tannlegen: Jamen..her står det jo... har du lateksallergi då? Det står her...
Meg: Eh...nei? Eg er frisk som ein fisk!
Tannlegen: Hmm...ja, ehm, hehe (nervøs latter), eg trur det her er feil mappe. Du heiter ikkje Marlene, vel?
Meg: Nei. Ikkje veldig.
Også tok han fram trykkluftboret sitt og gravde vekk litt tannstein frå innsida av kjeften min.
Den tid den sorg. Det eg eigentleg ville fortelje om var då eg hadde helst på tannlegen og han skulle intervjue meg om helsa mi og slike ting som er nyttige for sånne som han. Siste del av samtalen foregjekk omtrent slik:
Tannlegen: Har du nokon sjukdommar som kan ha betydning for behandlinga?
Meg: Næh.
Tannlegen: Har du nokon allergiar? Pollenallergi, til dømes?
Meg: Nei.
Tannlegen: Jamen..her står det jo... har du lateksallergi då? Det står her...
Meg: Eh...nei? Eg er frisk som ein fisk!
Tannlegen: Hmm...ja, ehm, hehe (nervøs latter), eg trur det her er feil mappe. Du heiter ikkje Marlene, vel?
Meg: Nei. Ikkje veldig.
Også tok han fram trykkluftboret sitt og gravde vekk litt tannstein frå innsida av kjeften min.
tirsdag 8. april 2008
Og det hjelper littegrann
Når det er pissekaldt ute, jeg har sovet tre og en halv time, kommer forseint på jobb og drikker lunken kaffe mens de andre sitter i kantina og bråker - da hjelper ingenting annet enn Ebba Grön. Jeg blir varm om hjerteklaffene.
Vad skall du bli när du blir stor
ska du bli som far och mor
ska du bli en boss
en försäljare
eller disponent någonstans
eller kanske nöjer du dig med
vilket jävla skitjobb som helst
du bara bryr dig inte alls
det får gå som det går
vad skall du bli
Nu är du ung och rebellisk som fan
du sätter hårt mot hårt
du vet precis vad du vill
och du vill inte bli en av dom där
Fortsätt fortsätt å va rebell
fortsätt fortsätt å va dig själv
fortsätt fortsätt å va rebell
Hur ska de bli med din framtid då
hur ska de bli om några år
ska du sjunka in i en fåtölj
vad ska hända med dig
vad ska du bli
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Så fortsätt fortsätt å va rebell...
Vad skall du bli när du blir stor
ska du bli som far och mor
ska du bli en boss
en försäljare
eller disponent någonstans
eller kanske nöjer du dig med
vilket jävla skitjobb som helst
du bara bryr dig inte alls
det får gå som det går
vad skall du bli
Nu är du ung och rebellisk som fan
du sätter hårt mot hårt
du vet precis vad du vill
och du vill inte bli en av dom där
Fortsätt fortsätt å va rebell
fortsätt fortsätt å va dig själv
fortsätt fortsätt å va rebell
Hur ska de bli med din framtid då
hur ska de bli om några år
ska du sjunka in i en fåtölj
vad ska hända med dig
vad ska du bli
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Gå upp-gå till jobbet-jobba-jobba-äta lunch
samma sak händer imorgon
jobba-åka trick-hem å sätta sig å glo
det är inget liv
det är slaveri
Så fortsätt fortsätt å va rebell...
søndag 6. april 2008
Ein draum
Eg draumar rare ting. Berre høyr kva eg drøymte i natt:
1. Eg var som kjent blakk som faen, og trengte penger kjapt. Eg bestemte meg for å selge kroppen min til fire fjortisgutar for fem hundre kroner per pers. Så møtte eg dei, og ombestemte meg. Det likte dei ikkje, og dei byrja å følge etter meg.
2. Her er det ein sekvens med ein blå trehjulssykkel, ein skule eg trur var Langhaugen, og en forfølgelsesscene.
3. Eg kom meg i hus, men ikkje kva som helst for eit. Der budde nemlig Nina Fagernes, ein bekjent av meg frå Finnsnes. Ho var forelska i meg, og for å komme meg unna dei ekle gutane måtte eg bli hos ho og elske ho resten av livet. Det var ikkje det raraste, eigentleg, for Torstein Dahle budde også der! Eg fekk han til å skremme vekk gutane, og stakk ut i byen igjen. Der venta...
4. ...Magne, som også var kjempeforelska i meg, noko som var gjengjeldt i draumen. Vi gjekk tett i tett, og skulle kjøyre bil ut til foreldra hass i Lindås i Nordhordaland. Eg kjøyrde, men han tråkka på gassen og fekk oss over på den utruleg smale brua over til Nordhordaland. Der holdt vi på å kjøyre av vegen, men eg berga oss heldigvis. Vi var på ein slags campingplass med helvetes mykje mygg, og vi dro heim til foreldra hass.
5. Der fekk vi middag frå den utruleg tjukke mora hass (ho har eg aldri møtt i det verkelege liv) og skulle ete ilag med alle dei andre slektningane hass. Mora hadde stelt i stand koldtbord, og eg var heilt funksjonshemma, og brukte dritlang tid på å forsyne meg. Når eg skulle ete satt eg meg i lag med Magne, som seier, oppriktig fornærma; "Du liker visst ikkje fisk like godt som meg, du..."
6. Så vakna eg. Det skjedde fordi eg plutseleg var på tur til å rope eitt eller anna, som eg ikkje husker kva var.
Eg lurar på om eg burde bli manusforfattar når eg blir stor.
1. Eg var som kjent blakk som faen, og trengte penger kjapt. Eg bestemte meg for å selge kroppen min til fire fjortisgutar for fem hundre kroner per pers. Så møtte eg dei, og ombestemte meg. Det likte dei ikkje, og dei byrja å følge etter meg.
2. Her er det ein sekvens med ein blå trehjulssykkel, ein skule eg trur var Langhaugen, og en forfølgelsesscene.
3. Eg kom meg i hus, men ikkje kva som helst for eit. Der budde nemlig Nina Fagernes, ein bekjent av meg frå Finnsnes. Ho var forelska i meg, og for å komme meg unna dei ekle gutane måtte eg bli hos ho og elske ho resten av livet. Det var ikkje det raraste, eigentleg, for Torstein Dahle budde også der! Eg fekk han til å skremme vekk gutane, og stakk ut i byen igjen. Der venta...
4. ...Magne, som også var kjempeforelska i meg, noko som var gjengjeldt i draumen. Vi gjekk tett i tett, og skulle kjøyre bil ut til foreldra hass i Lindås i Nordhordaland. Eg kjøyrde, men han tråkka på gassen og fekk oss over på den utruleg smale brua over til Nordhordaland. Der holdt vi på å kjøyre av vegen, men eg berga oss heldigvis. Vi var på ein slags campingplass med helvetes mykje mygg, og vi dro heim til foreldra hass.
5. Der fekk vi middag frå den utruleg tjukke mora hass (ho har eg aldri møtt i det verkelege liv) og skulle ete ilag med alle dei andre slektningane hass. Mora hadde stelt i stand koldtbord, og eg var heilt funksjonshemma, og brukte dritlang tid på å forsyne meg. Når eg skulle ete satt eg meg i lag med Magne, som seier, oppriktig fornærma; "Du liker visst ikkje fisk like godt som meg, du..."
6. Så vakna eg. Det skjedde fordi eg plutseleg var på tur til å rope eitt eller anna, som eg ikkje husker kva var.
Eg lurar på om eg burde bli manusforfattar når eg blir stor.
fredag 4. april 2008
Om å ville dø
Såh. La oss for en gangs skyld være litt personlige.
En person jeg setter veldig høyt har blitt lagt inn på en psykiatrisk klinikk. Jeg har ikke satt meg inn i alle problemene denne personen har, men jeg er glad for at hun nå får hjelp til å takle tingene. Verden har bruk for henne. Vi har ikke råd til å miste et så vakkert menneske.
Jeg ligger våken lenge i min egen seng og får ikke sove, denne nydelige aprilkvelden. Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt, lyder fra fugler jeg ikke har hørt siden jeg flyttet til Bergen i august. Det er vår, det er bar asfalt og vi reiser oss langsomt fra dvalen vi har vært i så lenge. Ja, det føles sånn. Og det er verdens herligste følelse.
Men fuglene kvitrer akkurat litt for høyt til at jeg får nattero, og jeg prøver en gammel medisin som jeg innbiller meg at alltid fungerte før. Jeg finner fram min seks år gamle discman (ikke at jeg trenger å lete veldig lenge), somler meg gjennom platesamlingen og finner det jeg leter etter. Jeg legger meg tilrette i sengen igjen, sliten etter dagens herjinger, innstilt på å bli dysset i søvn av Ane Bruns fløyelsmjuke stemme og rolige melodier.
Jeg får ikke sove. Jeg tenker på venninnen min som er innlagt på psykiatrisk. Som vil dø. Som gir så mye liv til alle rundt seg at hun ikke har noe igjen til seg selv. Og jeg lar tankene fare, tre, fire år tilbake, kanskje, og skjønner at jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å ville dø.
For det er ikke så veldig vanskelig å være deprimert. Det er ikke en veldig komplisert måte å forholde seg til livet på. Jeg husker et par setninger jeg pleide å si til folk jeg snakket med på den tiden, folk som fikk betalt for å hjelpe meg, og folk som ikke ville at jeg skulle dø;
Jeg skulle ønske jeg bare hadde brukket benet. Da ville smerten vært mye enklere å se for andre.
Og
Jeg har et hull inni meg. Det er et svart hull som eter meg opp innenfra.
Det begynte vel i jula i 2004. Jeg var så uendelig sliten. Jeg kom hjem etter å ha flyttet bort for å gå på skole, og forventningene var enorme. Det endte med at jeg lå på sofaen i fjorten dager og ikke orket å gjøre noe annet enn å kjefte litt på lillebroren min med ADHD og å bekymre meg over smerter i brystet, tsunamien i Asia og om jeg hadde gjort det riktige valget på videregående. Ikke særlig store ting, altså.
I januar 2005 dro jeg til legen. Jeg var så redd for de smertene - for de forsvant ikke. Inne hos den stakkars turnuslegen brøt jeg sammen. Jeg gråt mine tapre tårer, og fikk en resept på muskelavslappende midler og en psykologitime på kjøpet.
Uka etter dro jeg til psykologen, men var blitt så vant med å være "sliten" at verken jeg eller psykologen (som aldri forsto noe som helst) så hvor ting bar hen.
Dagen etter svelget jeg hele eska med medisinen fra legen og en hel del smertestillende. Jeg var desperat. Jeg gjennomførte stuntet på dagtid, innelåst på mitt eget internatrom, overbevist om at noen ville finne meg på den daglige runden personalet hadde. Jeg gråt og ville bli reddet. Eller dø.
Ingen fant meg. Jeg skrev et brev til mamma som forklarte hele situasjonen, og sa at jeg trengte hjelp. I påskeferien ble alle kort lagt på bordet, og ballen begynte å rulle. Jeg var innom BUP, PPT og hele lefsa. Men jeg ville bare dø.
Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde tanker om å henge meg selv i garasjen. At smertestillende var noe jeg forbandt med døden. De ble selvsagt redde og lærte seg å gjemme tabletter og å følge med på hvor jeg var. Jeg husker at livet var ei overfladisk smørje, at jeg ofte ikke klarte å stå opp og gå på skolen fordi jeg ikke klarte å holde maska. På alle elevsamtaler ble jeg fortalt at jeg var et positivt tilskudd til en bra klasse og at jeg var en humørfylt person som spredte glede hvor enn jeg kom. Jeg trodde dem ikke.
Jeg tenkte ofte at alle de som var lykkelige umulig kunne være i kontakt med seg selv. Jeg husker at jeg aldri kunne forestille meg å være en del av et større fellesskap siden jeg var så utafor meg sjøl. Jeg husker min første sommerleir med Rød Ungdom - kanskje den beste opplevelsen gjennom hele depresjonen - ei uke hvor jeg traff folk jeg likte og som trodde det samme som meg. Men som ikke så meg. Jeg var jo bare et bunnløst hull allikevel. Et bunnløst hull som ville dø.
Jeg husker lange dager aleine på en liten, trist hybel, og netter som var enda lengre. Jeg husker mine første erfaringer med alkohol som alltid endte med grining og sjøldestruktivhet. Når jeg drakk kom all dritten fram, all kvalmen og alle tankene man ikke kan si høyt på dagtid. Jeg er ingenting verdt, jeg er bare et problem for verden og dere har absolutt ikke bruk for meg.
Jeg unner ingen den følelsen. Jeg unner ingen å ville dø.
Historien er så utrolig lang. Jeg brukte nesten tre år på å lære meg å like meg selv for den jeg var. Jeg brukte tre år på å komme meg ut av grøfta, klare å stå opp om mårran og på å innse at alle mennesker er fantastiske for noen. At verden har bruk for meg.
Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg holdt ut. Hvorfor jeg ikke bare hang meg i garasjen ei mørk vinternatt eller samlet opp nok smertestillende. Jeg lurer litt på det selv også i blant, nå, ikke fordi jeg har det forjævlig, men fordi jeg faktisk hadde det forjævlig da.
Det handler om å vite at uansett hva som skjer, så elsker foreldrene dine deg. Det handler om å vite at det kommer en dag i morgen, at ting hele tida blir bedre, at det er så mye man ikke har sett, så mange man ikke har møtt, så mye musikk man ikke har hørt og så mye mat man ikke har smakt. Det handler om å se rundt neste sving og å vite at alt blir bedre.
For meg tok det jævlig lang tid. Jeg har levd i snart tjue år. I tre av dem har jeg ønsket å dø. Det er for mye, og jeg unner ingen å ha det sånn. Men hvis man først er i en slik situasjon er det godt å ha noe å trøste seg med. Det er derfor jeg liker Ane Brun så godt. Denne er til deg, Ida.
En person jeg setter veldig høyt har blitt lagt inn på en psykiatrisk klinikk. Jeg har ikke satt meg inn i alle problemene denne personen har, men jeg er glad for at hun nå får hjelp til å takle tingene. Verden har bruk for henne. Vi har ikke råd til å miste et så vakkert menneske.
Jeg ligger våken lenge i min egen seng og får ikke sove, denne nydelige aprilkvelden. Fuglene kvitrer utenfor vinduet mitt, lyder fra fugler jeg ikke har hørt siden jeg flyttet til Bergen i august. Det er vår, det er bar asfalt og vi reiser oss langsomt fra dvalen vi har vært i så lenge. Ja, det føles sånn. Og det er verdens herligste følelse.
Men fuglene kvitrer akkurat litt for høyt til at jeg får nattero, og jeg prøver en gammel medisin som jeg innbiller meg at alltid fungerte før. Jeg finner fram min seks år gamle discman (ikke at jeg trenger å lete veldig lenge), somler meg gjennom platesamlingen og finner det jeg leter etter. Jeg legger meg tilrette i sengen igjen, sliten etter dagens herjinger, innstilt på å bli dysset i søvn av Ane Bruns fløyelsmjuke stemme og rolige melodier.
Jeg får ikke sove. Jeg tenker på venninnen min som er innlagt på psykiatrisk. Som vil dø. Som gir så mye liv til alle rundt seg at hun ikke har noe igjen til seg selv. Og jeg lar tankene fare, tre, fire år tilbake, kanskje, og skjønner at jeg vet hvordan det er. Jeg vet hvordan det er å ville dø.
For det er ikke så veldig vanskelig å være deprimert. Det er ikke en veldig komplisert måte å forholde seg til livet på. Jeg husker et par setninger jeg pleide å si til folk jeg snakket med på den tiden, folk som fikk betalt for å hjelpe meg, og folk som ikke ville at jeg skulle dø;
Jeg skulle ønske jeg bare hadde brukket benet. Da ville smerten vært mye enklere å se for andre.
Og
Jeg har et hull inni meg. Det er et svart hull som eter meg opp innenfra.
Det begynte vel i jula i 2004. Jeg var så uendelig sliten. Jeg kom hjem etter å ha flyttet bort for å gå på skole, og forventningene var enorme. Det endte med at jeg lå på sofaen i fjorten dager og ikke orket å gjøre noe annet enn å kjefte litt på lillebroren min med ADHD og å bekymre meg over smerter i brystet, tsunamien i Asia og om jeg hadde gjort det riktige valget på videregående. Ikke særlig store ting, altså.
I januar 2005 dro jeg til legen. Jeg var så redd for de smertene - for de forsvant ikke. Inne hos den stakkars turnuslegen brøt jeg sammen. Jeg gråt mine tapre tårer, og fikk en resept på muskelavslappende midler og en psykologitime på kjøpet.
Uka etter dro jeg til psykologen, men var blitt så vant med å være "sliten" at verken jeg eller psykologen (som aldri forsto noe som helst) så hvor ting bar hen.
Dagen etter svelget jeg hele eska med medisinen fra legen og en hel del smertestillende. Jeg var desperat. Jeg gjennomførte stuntet på dagtid, innelåst på mitt eget internatrom, overbevist om at noen ville finne meg på den daglige runden personalet hadde. Jeg gråt og ville bli reddet. Eller dø.
Ingen fant meg. Jeg skrev et brev til mamma som forklarte hele situasjonen, og sa at jeg trengte hjelp. I påskeferien ble alle kort lagt på bordet, og ballen begynte å rulle. Jeg var innom BUP, PPT og hele lefsa. Men jeg ville bare dø.
Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg hadde tanker om å henge meg selv i garasjen. At smertestillende var noe jeg forbandt med døden. De ble selvsagt redde og lærte seg å gjemme tabletter og å følge med på hvor jeg var. Jeg husker at livet var ei overfladisk smørje, at jeg ofte ikke klarte å stå opp og gå på skolen fordi jeg ikke klarte å holde maska. På alle elevsamtaler ble jeg fortalt at jeg var et positivt tilskudd til en bra klasse og at jeg var en humørfylt person som spredte glede hvor enn jeg kom. Jeg trodde dem ikke.
Jeg tenkte ofte at alle de som var lykkelige umulig kunne være i kontakt med seg selv. Jeg husker at jeg aldri kunne forestille meg å være en del av et større fellesskap siden jeg var så utafor meg sjøl. Jeg husker min første sommerleir med Rød Ungdom - kanskje den beste opplevelsen gjennom hele depresjonen - ei uke hvor jeg traff folk jeg likte og som trodde det samme som meg. Men som ikke så meg. Jeg var jo bare et bunnløst hull allikevel. Et bunnløst hull som ville dø.
Jeg husker lange dager aleine på en liten, trist hybel, og netter som var enda lengre. Jeg husker mine første erfaringer med alkohol som alltid endte med grining og sjøldestruktivhet. Når jeg drakk kom all dritten fram, all kvalmen og alle tankene man ikke kan si høyt på dagtid. Jeg er ingenting verdt, jeg er bare et problem for verden og dere har absolutt ikke bruk for meg.
Jeg unner ingen den følelsen. Jeg unner ingen å ville dø.
Historien er så utrolig lang. Jeg brukte nesten tre år på å lære meg å like meg selv for den jeg var. Jeg brukte tre år på å komme meg ut av grøfta, klare å stå opp om mårran og på å innse at alle mennesker er fantastiske for noen. At verden har bruk for meg.
Man kan jo spørre seg om hvorfor jeg holdt ut. Hvorfor jeg ikke bare hang meg i garasjen ei mørk vinternatt eller samlet opp nok smertestillende. Jeg lurer litt på det selv også i blant, nå, ikke fordi jeg har det forjævlig, men fordi jeg faktisk hadde det forjævlig da.
Det handler om å vite at uansett hva som skjer, så elsker foreldrene dine deg. Det handler om å vite at det kommer en dag i morgen, at ting hele tida blir bedre, at det er så mye man ikke har sett, så mange man ikke har møtt, så mye musikk man ikke har hørt og så mye mat man ikke har smakt. Det handler om å se rundt neste sving og å vite at alt blir bedre.
For meg tok det jævlig lang tid. Jeg har levd i snart tjue år. I tre av dem har jeg ønsket å dø. Det er for mye, og jeg unner ingen å ha det sånn. Men hvis man først er i en slik situasjon er det godt å ha noe å trøste seg med. Det er derfor jeg liker Ane Brun så godt. Denne er til deg, Ida.
I fell down in that hole again
I am a lump of jelly
I am a dead fish
I look up at the blue sky
Aand I know that it's just
A temporary dive
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
I am a lump of jelly
I am a dead fish
I look up at the blue sky
Aand I know that it's just
A temporary dive
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sitting on the cold dirt floor
I want to finish the counting of days on the walls
I build a ladder from broken wish bones
And square-shaped stones
That my friends threw down in the hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
And even though I read maps to avoid them
They change location every day
And somehow all of my traces they vanish
But shall one stay put
Shall one lay low
Shall one not go
Just to avoid this hole
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Sometimes we tip toe
Sometimes we run
Sometimes we wander while
Looking at the sun
Abonner på:
Innlegg (Atom)
